Tapte seg til seier

PRISTINA (Dagbladet): Etter et års «frigjøringskrig» har Kosovos frigjøringshær (UCK) knapt vunnet et eneste slag, men geriljaen er likevel den klare seierherren i det historiske dramaet i Kosovo. Deres store seier ligger til og med på to plan: Kosovo er nå en del av verdenspolitikken, og maktforholdene innad i Kosovo er fullstendig endret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av et år med til dels klønete krigføring har UCK riktignok inntatt store deler av landsbygda i Kosovo, men gang på gang er de blitt slått tilbake av de serbiske styrkene i Jugoslavias forbundshær og politiet. Opprørerne har lidd store tap. Men geriljaen har vekket opp verden for kosovarenes vanskjebne, som Vesten i minst ti år forsøkte å overse av frykt for å sette hele Balkan i brann igjen. For første gang i historien er Kosovo en del av verdenspolitikken. Stormaktene vil garantere Kosovo et eller annet slags sjølstyre. Trolig ender det med uavhengighet før eller seinere. Uansett har Serbia, som annekterte provinsen i 1912, tapt Kosovo.

  • Ibrahim Rugova har i et tiår vært ansiktet utad for det albanske flertallet. To ganger er han valgt til «president» i Kosovo uten motstandere, i valg der det serbiske mindretallet ikke har deltatt. Vesten har likt hans ikke-voldelige motstand mot serbisk undertrykkelse, fordi dette har holdt Kosovo unna faren for å koke over. Men Vesten har ikke hjulpet ham til å oppnå noe. Først med UCK våknet Vesten. Rugova er ennå ansiktet utad, men han er ikke albanernes ubestridte leder, og UCK er deres knyttneve.
  • Inntil for få måneder siden fordømte noen vestlige land UCK som «terrorister», nå er de uunngåelige. «UCK er kongemakerne i Kosovo, og de må delta i de politiske endringene som de har muliggjort,» mener Veton Surroi, sjefredaktøren i Koha Ditore, den ledende avisa i Kosovo.
  • Geriljaens tallmessige styrke er vanskelig å anslå. Den kan være opp mot ti tusen under våpen, mener vestlige kilder. UCK lærte i fjor høst at de ikke har en sjanse i et regulært militært slag. Hvis de militært opptrer litt forsiktig og ikke lar seg friste til store kamper, men fortsetter med klassisk geriljataktikk og påfører de serbiske styrkene nålestikk, da er de en vanskelig motstander. Uten stridsvogner og artilleri kan de likevel være så sterke at de blir helt uhåndterlige for serbiske styrker.
  • UCK har gitt albanerne ei vitaminsprøyte. Geriljaen har hatt lett for å rekruttere. Etter serbiske overgrep har unge albanere strømmet til i større antall enn geriljaen har kunnet øve opp og væpne. Det er forståelig, for mange unge albanere går arbeidsledige, og nesten alle føler seg undertrykt av serberne. UCK gir livet retning og mening.
  • Når nå UCK har tvunget NATO, med Russland delvis på slep, inn i politikken i Kosovo, har Kontaktgruppa for det tidligere Jugoslavia gitt albanerne og serberne ei ukes frist til å sette seg ved forhandlingsbordet og to uker på å gjøre en avtale. Et helt århundres strid skal bilegges på noen uker. Er da UCK politisk modne for å oppgi kravet om uavhengighet inntil videre og sette seg ved forhandlingsbordet og drøfte et slags sjølstyre? UCK kan sette den politiske dagsorden på albansk side og ha avgjørende vekt ved forhandlingsbordet, men geriljaen kan ikke sette øyeblikkelig uavhengighet på dagsorden.
  • I går sa UCK-talsmannen Jakup Krasniqi ja til forhandlinger, etter at den andre talsmannen, Adem Demaci, først hadde sagt nei. Opprørerne er i politisk klemme. Ved å si nei kunne de havne på sidelinja og miste en historisk mulighet. Ved å si ja må de kanskje avskrive målet om uavhengighet og legge ned våpnene.

UCK har riktignok ikke klart å lure NATO til å opptre som «geriljaens flyvåpen» ennå. Men NATO har malt seg opp i et hjørne ved å true med bombeangrep mot serbiske mål. Det er ingenting UCK heller ville, så de prøver å provosere de serbiske styrkene til å ta en hevn som ville utløse et NATO-angrep.

Frigjøringshærens store seier har dermed skapt deres største politiske utfordring: å ta politisk ansvar ved å underlegge seg sivilt lederskap og delta i forhandlinger.