Tar fra de fattige

De fattigste husholdningene i Norge finansierer økt velstand blant de rikeste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hevder sosiolog Vally Vegge, som kaller seg landets fattigste fattigdomsforsker.

Sosiologen tar utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå:

- Landets 30 prosent fattigste har fått redusert sin andel av inntektsmidlene fra 16 prosent i 1996 til 11 prosent i 2001. Samtidig har de 30 prosent rikeste økt sin andel fra 47 prosent til 54 prosent, sier Vally Vegge.

Tenk på et tall

«Ingen skal leve i fattigdom», sa Bondevik-regjeringen i fjor da de la fram tiltaksplanen mot fattigdom. Tiltaksplanen konkluderte med at en hovedindikator på fattigdom er at man har mindre enn 50 prosent av medianinntekt i tre år. 50 prosent av medianinntekten er anslått til 85000 kr i 2002.

- Fattigdommen i Norge er fordelingspolitisk skapt og statistisk konstruert. 50 prosent av mediainntekt blir bare et tenkt tall, og utelukker alle kategorier minstetrygdede husholdninger fra fattigdomsdefinisjonen. At regjeringen velger den lavinntektsgrensen som gir det laveste antall fattige, er suspekt, mener Vegge.

- Hvis regjeringen ønsker å gjøre noe med fattigdommen i Norge, kan den ikke lene seg på tallene fra Statistisk sentralbyrå. De gir et falskt bilde av situasjonen, sier Vegge.

- Det sier seg selv at ingen kan leve anstendig på 7083 kroner i måneden, som er regjeringens lavinntektsgrense - den såkalte fattigdomsgrensa for en enpersonhusholdning. Vi mangler en etisk norm, som innebærer at levekostnader, boutgifter og behovsdekningen tas med i regnestykket, hevder sosiologen.

13000 kroner er et nøkternt minimumsbudsjett for en enpersonhusstand, ifølge Vally Vegge:

Minimum

- Statens institutt for forbruksforskning har regnet ut at aleneboende trenger 8300 kr i måneden til livsopphold. I tillegg må man regne med 4700 i husleie/strøm - gjennomsnittstall fra SSB for enpersonhusholdning i 2002.

Hun påpeker at flere hundre tusen aldersminstepensjonister og uførepensjonister, samt 100000 barnefamilier i realiteten er fattige, fordi de befinner seg i de laveste inntektsgruppene.

I sin rapport «Fattigdomsforskning og etikk» , som utkom tidligere i år, dokumenterer Vally Vegge at mens de fleste inntektsgrupper har hatt sterk vekst, er det en reell nedgang for de fattigste (20- 30 prosent) siden midten av 80-tallet.

Her lanserer hun også sin egen fattigdomsdefinisjon:

«Den husholdning som etter at rimelige og normale boutgifter/strøm og brensel er betalt for en normal boligstandard langvarig ikke har inntektsmidler til dekning av humane og sosialhistoriske rimelige og personlige, sosiale og kulturelle behov, er fattig.»

For gammel

Vally Vegge kaller en livssituasjon som fattig for den sosiale død. Hun vet hva hun snakker om. I voksen alder utdannet hun seg til sosiolog ved Universitetet i Oslo i 1980, og jobbet som lektor i videregående skole.

- Jeg gjorde mitt livs tabbe da jeg sa opp en fast jobb og flyttet tilbake til hjembyen min i 1986.

- Det viste seg umulig å få annet enn vikariater med min fagkrets. Etter 14 år som lektor og høyskolelektor, fikk jeg heller ikke vikariater. Jeg ble ikke engang innkalt til intervjuer. Jeg var 51 år og for gammel.

Lutfattig

Etter tre år med avslag ga hun opp.

- Fra å ha vært en selvstendig kvinne som alltid hadde betalt mine regninger punktlig, havnet jeg i en situasjon der jeg ikke klarte meg økonomisk. Det var ikke mulig å betjene selv en beskjeden gjeld på leiligheten, som i 1991 ble tvangssolgt av boligbyggelaget fordi jeg lå tre måneder bakpå med husleia. Gjelda som vokste til 350000 kr fram til 1998 hang over hodet mitt som et sverd inntil jeg fikk gjeldsordning.

- I høst slapp jeg ut av gjeldsfengselet. Da ble jeg befridd for lenkene. Nå er jeg ikke lenger gjeldsslave, bare en lutfattig fattigdomsforsker, sier Vally, som nå leier en leilighet på 28 kvadrat og lever på 9600 kr per måned.

En hån!

- Når sosialministeren så fint tar til orde for å tilrettelegge for arbeid, er det nærmest en hån mot alle som vil, men ikke får noe å gjøre. Jeg hadde ingen ønske om å være avhengig av offentlig hjelp. Jeg avskydde det! Ingen politiker må tro at den som er fattig har noe ønske om å forbli det, sier Vegge.

- Det finnes nesten ikke ord for hvordan det er å leve som fattig i det rike Norge.

Høsten 1996 bodde hun i et lite krypinn i Oslo og oppdaget ved en tilfeldighet at hun hadde mindre å leve av enn sosialhjelpssatsene til livsopphold på den tida, etter at husleie og strøm var betalt.

89 kroner

Vally Vegge ba sosialkontoret om supplerende sosialhjelp - og fikk innvilget 300 kroner i måneden i økonomisk støtte.

- Da beskjeden kom om at mor hadde fått hjerteinfarkt og lå for døden, hadde jeg 89 kroner på kontoen og brøt fullstendig sammen. Byens pastor fulgte meg på sosialkontoret, som ga meg penger til tog og ei natt på pensjonat.

Det tragiske

Fattigdomsforskeren sier at fattige taper i alle ender.

- I 1999 bodde jeg i en enkel leilighet i et hus i Kragerø. Huset ble totalskadd i brannen, fordi husvertens tv-apparat eksploderte. Jeg hadde ikke hatt råd til innboforsikring og mistet omtrent alt jeg eide.

- Det mest tragiske er at jeg mistet muligheten til å være der for barna mine. Jeg bygde meg opp en yrkeskarriere og en liten formue som jeg håpet skulle bidra til å hjelpe dem i etableringsfasen. I stedet måtte jeg oppleve fornedrelsen av ikke engang å være i stand til å klare meg selv.

LAV INNTEKT: - Flere hundre tusen kvinner har skattbar inntekt under 100000 kr. Det er ikke tilfeldig at kvinnene nesten alltid taper, sier fattigdomsforsker Vally Vegge (60).