Tar oss med til Mandalay

Navn: Reidar Anthonsen Alder: 82 i dag Yrke: Dikter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Fordi det stunder mot julehelg, vil jeg i dag ta meg den frihet å fortelle et eventyr fra riktig gamle dager, fra den gang folk skrev på skrivemaskiner og fikk julegratiale i en gjennomsiktig konvolutt. Du vet, den gang kafeene for det meste var brune og het restaurant, der ingen unge jenter med respekt for seg selv gikk inn og bestilte caffh latte, som ingen i gamle dager visste hva var.
  • Jeg vil skrive om en mann i akkurat passende alder både den gang og i dag, som satte seg til skrivemaskinen av merket Royal i sitt lille kontor i Dagbladet, der en kaffekanne av aluminium, pipe og tobakk var innen rekkevidde, og skrev diktet «Lille Jensen drar til Mandalay». Reidar Anthonsen heter dikteren, og jeg vet han vil fnyse av denne yrkesbetegnelsen, for det er journalist han var i 40 år og fortsatt er - bedre enn noen.
  • Jensen var eldstemann på kontoret, der de unge kjekkasene ofte var spydige mot ham. Tilsynelatende hadde den grå og ubetydelige mannen verken venner eller familie. Og han var av den typen som havnet sist i køen og derfor ikke kom på trikken som den gang kjørte på Karl Johan.
  • Vi vet alle hvordan det går, for Rolf Just Nilsen forteller oss historien hver gang det stunder mot jul. Bjarne Amdahl har skrevet melodien, og den ble første gang lansert i «Søndagsposten» i 1967. Otto Nielsen foreslo for Anthonsen å utvide den til en sangsketsj, med prosatekster mellom versene som forteller den bedrøvelige historie om hvordan han først så en plakat i vinduet til et reisebyrå med blå pagoder og grønne palmer, og så går på restaurant for å få litt Sydens solskinn i et glass. Der går julegratialet, men han treffer Kiplings burmapike Supiyawlat som tar ham med til Mandalay.
  • Neste dag banker det i skallen, men Jensen har ingen anger, for han har den dyrebare drømmen om en drøm. Anthonsen har skrevet mange fine viser: «Svarta Bjørn», «Kina-Olsen» og ikke minst «Genseren til Johansen» som Ola Isene fortsatt holder i hevd i «Ønskekonserten». Det var de som flirte av denne teksten, men fliret er for lengst strøket bort og Anthonsens tekst er gussens sanning for den hendøende adel av gamle norske sjøfolk - og oss andre med.
  • Her i huset lyder han navnet Satyr, etter signaturen han brukte når han skrev sine petiter på den gamle Bysiden, som han redigerte med vennlig hånd i mange, mange år. På nyåret er han klar med et nytt Knut Gribb-hørespill for Radioteateret.
  • Vi vil ha flere ting fra hans gamle skrivemaskin i annen etasje i huset på Korsvoll, der han bor sammen med sin Margrethe. Og neste år vil vi ha en CD med hans samlede viser.