Tårer i blitzregn

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemningen var allerede elektrisk. Så begynte Siv Jensen å gråte og hun ble møtt av et blitzregn fra dusinvis av fotografer. Fire dager etter at tårene er tørket beskriver hun situasjonen på Fremskrittspartiets pressekonferanse sist mandag som sitt tøffeste øyeblikk. - Det er så mange som er rammet både direkte og indirekte, og jeg har tenkt mye på alle og følt med alle. Og så er man jo bare et menneske selv også. Det var i alle fall ikke noe jeg rakk å tenke over, det var en reaksjon som bare kom, forteller Siv. - Jeg fikk et akutt behov for å fjerne verden et lite øyeblikk, i stedet hadde jeg alle kameralinsene rett opp i ansiktet. Det var et mareritt.

- Men hva var det som rant over?

- Det er en kombinasjon av mange ting. Men jeg ser jo hva dere skriver. Noen har sagt det var krokodilletårer, andre har sagt at jeg gråt på mine egne vegne. Men hva vet vel dere om hva jeg følte, tenkte og mente? Det er det bare jeg som vet, sier Siv Jensen. Psykolog Per Schioldborg tror på henne, men han kaller ikke det han så for «gråt».

- DET VI SÅ VAR TÅRER, forstadiet til virkelig gråt. Det vi snakker om er en aktivering av sympatikus, den delen av nervesystemet som ikke lar seg styre av viljen, forklarer han.

- Men er vi ikke i stand til å bruke tårene bevisst?

- Jo da. Du kan framkalle en situasjon du vet leder til gråt. Du kan trene deg opp til å felle tårer i vinnings hensikt. Schioldborg mener det er naturlig at vi ser flere tårer i politikken.

- Det er større forståelse for å vise følelser i dag. Da må vi regne med å se mer av både glede og sorg.

Men det er ikke bare «snille», moderne politikere som gråter. Jernkansleren Otto von Bismarck skal ha tatt til tårene for å få viljen sin i den tyske regjeringen på slutten av 1800-tallet. Vår egen statsminister i 1905, Christian Michelsen, var ikke stort bedre. Under forhandlingene med svenskene i Karlstad ble det sagt at han hadde en svært god kontroll over tårekanalene.

OG I VÅR TID ER SIV JENSEN langt fra den eneste politikeren som har grått mens halve Norge ser på. Gro Harlem Brundtland greide sjelden å holde tårene tilbake når følelsene veltet fram. Men det var i begravelser og minnestunder, når noen hun var glad i hadde gått bort. Einar Førdes påstand om at «Det er blitt in blant våre politikarar å grine» dreier seg imidlertid ikke om den direkteoverførte private sorgen. I politikken holdt Gro gråten borte. Det gjorde ikke Anne Enger Lahnstein. Hun tror Einar Førde har et godt poeng.

- Jeg prøver å unngå gråten fordi man er sårbar og blottlagt når tårene kommer. Men det er ikke et svakhetstegn, sier Lahnstein til Dagbladet.

Den tidligere Senterparti-lederen har hatt mange tøffe tak i politikken. Vi husker henne både som forbannet på Gro under EU-kampen, rørt etter seieren i 1994 og tårevåt da hun tok avskjed med alle Sp-erne som falt ut av Tinget i 1997. - Jeg synes det er veldig vanskelig når tårene presser på. Det er sånn jeg er laga. Det er situasjoner det er godt å vise følelser, men også situasjoner hvor det er pinlig, sier hun. De pinlige vil hun ikke snakke om. Men hun gråt i stortingssalen da Høyre og KrF gikk til angrep på henne under en debatt i 1987.

- Ja, det stemmer, men jeg er lettrørt, både i barnedåper og helt hverdagslige situasjoner. Derfor tror jeg aldri noen har mistenkt meg for å bruke tårene bevisst, sier hun.

VALGFORSKER Frank Aarebrot mener gråten virker sterkt fordi vi ser det så sjelden. Og på TV blir det ekstra sterkt.

- Det kan gå inflasjon i gråt. Hvis man sipper for alt mulig, vil folk stålsette seg mot å vise sympati. Men jeg synes norske politikere utmerket godt kunne slippe engasjementet løs. Ærlig harme og ærlig gråt vil ikke være skadelig. Ulempen er at det per definisjon blir usaklig, men hvorfor skal våre ledere alltid være saklige? spør Aarebrot. Han vil likevel ikke at politikere skal sippe i utide.

- Tårer kan brukes bevisst for å gjøre seg selv uangripelig for gode argumenter. Hvem vil hamre løs på en gråtende kvinne?

Menn gråter også mer enn før. Kjell Magne Bondevik er kjent for å snakke åpent om følelser. Og etter at han måtte gå av som statsminister gråt han midt i stortingssalen. Partifellen Dag Jostein Fjærvoll har tørket tårer av en annen grunn. I 1998 dro han til Libanon som forsvarsminister for å hente hjem de siste norske FN-styrkene. - Etter 21 år var det slutt, men sterke bånd var knyttet der nede. Jeg følte meg ensom med et tøft og nødvendig valg. Da kom tårene, forteller Fjærvoll. Året etter var han samferdselsminister da 19 mennesker omkom i Åsta-ulykken. Det var andre gangen han gråt offentlig.

- I offisielle sammenhenger unngår man å gråte, men jeg har aldri skammet meg over å bli beveget når situasjonen innbyr til det. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta til tårene når jeg selv er under press. Å bruke tårer som middel er utenkelig. Å gråte er ikke noe man gjør med glede, understreker Fjærvoll.

HAN FIKK MANGE reaksjoner etter Libanon-besøket.

- Tenk deg en forsvarsminister som gråter, han som skal være det sterkeste som finnes! Men den responsen jeg fikk var bare den motsatte. Det var godt å høre. Tåresitatet fra Einar Førde i tittelen stammer fra Først & Sist med Fredrik Skavlan for en måned siden. Men da Dagbladet i forrige uke ringte for å ta en prat om tårer i politikken avslo han. Kringkastingssjefen sa i det samme programmet, hvor også Anne Enger Lahnstein deltok, at det ikke lå til hans generasjon å ta lett til tårene.

I hvert fall ikke offentlig.