Tårer og kjærlighet

Når fansen får møte sine helter, settes sterke følelser i sving.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dette er det største jeg har opplevd i hele mitt liv». Uttalelsen falt ikke under et bryllup eller da noen hadde vunnet fem millioner i lotto. Den falt ifølge dagbladet.no da en ungjente denne uka fikk møte Gerard Way, frontfiguren i emorockbandet My Chemical Romance, på Hovefestivalen. En annen jente hulket til stjernen at «Musikken din er så viktig for meg, den har hjulpet meg gjennom depresjoner. Jeg må bare si takk. Takk. Kan jeg få en klem?». Til vanlig får fansen i beste fall noen sekunders blikkontakt med idolene sine framme ved scenekanten. Det er ikke til å undres over at følelsene koker og tårene triller når stjernene plutselig står der, klare til å snakke med lille deg.

Tradisjonelt har fankultur blitt avfeid som tenåringshysteri det forventes at ungdommene – særlig jentene, den aller mest intense idoldyrkingen er alltid blitt forbundet med noe feminint – vil vokse av seg. Den uforbeholdne kjærligheten til stjernene på scenen eller lerretet, pleier da også i det minste å blekne når tenåringene når tyveåra. Men i boka «Fans. En bok om besatthet» (2005) tar svenske Fredrik Strage til motmæle mot sykeliggjøringen av fankulturen. At ordet fan kommer av det latinske fanaticus, og at den medisinske betegnelsen feber ofte anvendes i forbindelse med stjernetilbedelsen (også religiøse begreper er i hyppig bruk), peker mot diagnostiseringen av fankulturen som har vært alt annet enn uvanlig blant kulturkritikere med konservative anlegg. Skrikende folkemasser fikk eliten til å betrakte dem som passive ofre for en skummel underholdningsindustri med tvilsomme hensikter. Forakten for fankulturen handlet nemlig også om klasse og kulturhierarkier: Prousts og Matisses beundrere var det få som bekymret seg for.

Nå har de dystreste forfallsprofetene dårlige dager. I tråd med at en rausere holdning til popkultur har gjort seg gjeldende siden 1960-åra, har også synet på fankultur endret seg. Med tida ble fans betraktet mer som aktive fortolkere enn som passive tilbedere. Istedenfor å rive seg i håret over hylende ungjenter som besvimer foran scenen, finner Strage ut at det tilsynelatende spontane hysteriet som regel snarere er godt planlagt. Westlife-fansen han møter arbeider så systematisk med å kartlegge sine helters minste bevegelser at jentene like gjerne kunne jobbet for plateselskapet.

Ifølge Strage ble ordet fan første gang brukt om amerikanske baseballentusiaster seint på 1800-tallet. Men framveksten av vår tids fankultur knytter han til filmindustrien i Hollywood i 1920-åra. Nye medier har revolusjonert forholdet mellom fan og idol. Men «å treffe stjernene i virkeligheten er derimot vanskeligere nå enn før», skriver Strage. Det er ikke rart tårene renner på Hove. Men dypest sett er det ifølge forfatteren grunn til å tro at fankultur handler om noe fansen selv neppe vil medgi: At vel så viktig som stjernene de dyrker med slik iver, er fellesskapet de opplever med sine medfans.