Tatt av kvinnen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regissør Pål Jackman er altså tilbake med en film («Jernanger») om en gretten gammel grinebiter i konstant bakrus. Den bitre nordlendingen Eivind (Bjørn Sundquist) har strandet på en gammel rustholk som ligger ved kai i Stavanger, men drømmer om å reise hjem til Nord-Norge og kvinnen som han forlot for 30 år siden, Beatrice. Gammel kjærlighet ruster ikke. Eller er det lengtende tilbakeblikket på ungdomskjæresten bare en livsløgn?

Sundquist, finnmarkingen, har kalt rollefiguren for «en grei hestkuk». Jackman er haugesunder. I et lanseringsintervju sa han noe sånt som at det er typisk for vestlendingen at han går og lengter etter kvinnen han aldri fikk. Jeg tror han har rett, selv om lengsel selvsagt er skrekkelig umoderne.

Ingen lengter så innbitt som vestlendinger. Ingen er så sentimentale og bitre i sin lengsel. Jenta blir bare vakrere for hvert år, akkurat som hjembygda.

Vestlendingen skal alltid flytte hjem, snart, helt sikkert. Han skal bare studere, jobbe noen år i hovedstaden, og mens han venter gifter han seg kanskje med ei annen vakker kvinne som stryker forbi. Men så, så skal vestlendingen hjem til gården, bygda, fjellene, havet og kvinnen han aldri glemte.

Erling Lægreid, kommentatoren, journalisten og kåsøren, er vestlandsfanden i NRK. Han er infam, bitter og gretten på lufta. Erkevestlending. Men også den ømmeste og mest sentimentale mann, og aldri er han så øm som når han snakker om de vakre jentene som flagret forbi.

Jeg liker den grinete vestlendingen. Særlig fordi han blir så sentimental utpå natta, for det blir han jo. Ofte har han stirret taust ned i ølglasset. Men så kommer det, hjerte og smerte. Og bitterhet. Påstand: Ingen er så lengtende som fulle vestledninger. Var det forfatter Dag Solstad som sa at en vestlendings lengsel etter Vestlandet er som lutefiskens lengsel etter vann?