Tatt av raset

MALVIK (Dagbladet): Kristin Berg (30) opplevde sitt livs mareritt da huset hun bodde i ble tatt av raset i Malvik. Hun ble liggende fastklemt i to timer. Mens hun lå slik kom ras nummer to.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det var ikke meningen at jeg skulle omkomme i dette raset. Jeg tror at det ligger en mening bak det som skjer, en forutbestemmelse vi mennesker ikke kan kontrollere, sier Kristin Berg i et intervju med Malvik-Bladet.

Til avisa forteller hun hva som skjedde da to bolighus ble tatt av ras i Malvik 26. juni i år.

Slått i gulvet

- Kjæresten min hadde vært på besøk, og jeg bestemte meg for å vaske kopper. Jeg sto på kjøkkenet da jeg hørte en brakende, voldsom lyd, og jeg gikk ut i stua for å finne ut hva det kunne være. Fra vinduet så jeg en voldsom støvsky og trær som raste overende.

- Hele huset ristet, og plutselig kjente jeg et veldig press som kom bakfra. Jeg ble slått ned i gulvet, eller jeg kastet meg ned, jeg vet ikke. Jeg husker at jeg ble liggende på gulvet med hendene over hodet, forteller Kristin.
- Det var bekmørkt, jeg så ingenting av kaoset rundt meg. Jeg prøvde å bevege meg, men føttene satt fast.

- Mens jeg lå der fastklemt, sa jeg til meg selv at jeg måtte ta det med ro. Jeg sa til meg selv: «Kristin, du skal ikke dø her. Du skal ut herifra.»

- Det neste jeg hører er lyden av ei motorsag gjennom veggen. Selv om det hørtes ut som den var et stykke unna, ble jeg livredd. Kristins redsel ble avløst av den første lettelsen: lyset.

Kaos

- Det var deilig å kunne se igjen, men samtidig fikk jeg sjokk da jeg så meg rundt. Kaoset rundt meg var ubeskrivelig. Gulvet i andre etasje lå 10- 20 cm fra mitt eget hode. Rett over meg hørte jeg lyden av stemmer, og etter en stund kom det en brannmann og snakket med meg. Jeg tror han var brannmann, eller kanskje han var lege?

Av redningsmannskapet fikk Kristin smertestillende medisin gjennom en kanyle, noe som dempet de stikkende smertene i foten som lå i klem.
- Mannen i den røde jakka spurte om han skulle holde meg i hånden, og jeg grep den med en gang, gjennom hullet i gulvet over meg.

- Det kom et nytt ras. Jeg ble livredd og ropte til mannen i den røde jakka: «Du går ikke fra meg! Da dør jeg.» «Nei, Kristin, jeg går ikke fra deg,» svarte han.

I sikkerhet

Kristin forteller at resten av redningsmannskapet kom seg i sikkerhet, ut fra det raserte huset. Igjen satt hun, fastklemt og ute av stand til å røre seg. Mannen i den røde jakka holdt henne i hånda.

- Jeg har problemer med å beskrive med ord hvor takknemlig jeg er for at han ble igjen der nede sammen med meg, men jeg skjønner godt at resten av redningsmannskapet måtte komme seg i sikkerhet, presiserer Kristin.

- Et øyeblikk tenkte jeg at jeg hadde unnsluppet døden én gang, men at nå ville det gå galt likevel. Så skjønte jeg at jeg hadde overlevd.

- Jeg ble støttet ut av huset, jeg insisterte på å gå selv. Først da jeg lå i sykebilen følte jeg at jeg var i sikkerhet. Jeg sa til meg selv: «Kristin, du er i live. Nå er du trygg.»

Kristin forteller at tida etter ulykken har gått relativt greit, takket være familie, kjæreste, venner og dyktig helsepersonell. Hun har likevel grått mye og hatt mareritt.