Tatt av rødmen

Tør du innrømme at du kjenner deg igjen i «Tatt av kvinnen»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DET VAR PÅ den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, og hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig.»

Erlend Loe har gitt en hel generasjon innføring i samliv. En 24-åring sier han leste «Tatt av kvinnen» og bestemte han seg for å utsette damer litt, sånn ti år. En kollega vil ikke se filmen fordi hun hatet boka og spesielt hovedpersonen. Boka var tidenes romandebut. Unge folk digget Erlend Loe. Han fikk gutter til å lese. Nå har suksessregissør PeEtter Næss, skuespiller Marianne Saastad Ottesen og Trond Fausa Aurvåg klart det. Loes småsurrealistiske roman er blitt høstfilmen vi humrer til. Men er det lurt å se filmen med kjæresten? Vil kvinner, og gutter, kjenne seg igjen? Vil vi innrømme det? Å nikke bekreftende til parodiske kjønnsrollestereotypier er pinlig og politisk ukorrekt til tusen. Det blir like teit som å lese «Menn er fra mars og kvinner er fra Venus»?

HAN ER TØFFEL. Hun er tog. Hun snakker seg inn i livet hans, flytter inn med sin stygge gule kommode og erklærer at de er forelsket. Hun er 100 prosent i sine følelsers vold. (Men Marianne (Mariann Saastad Ottesen) i filmen er mye søtere enn i boka.) Han, hovedpersonen, uten navn, er som i boka tafatt, evig bakpå og avventende til en mulig forelskelse. (Men han er mindre dott enn i boka.) Hovedpersonen minner meg om opptil flere menn, men disse slår på fotballkampen eller går ut. Næss sier at hvis en mann blir herset med blir han ansett som tafatt. Blir kvinnen herset med, er hun kuet.

MARIANNES SAMTALETEKNIKK er kreativ. Er den særdeles kvinnelig? Ethvert motargument brukes til å bekrefte det hun mener. Hun er en mester i absurd, irrasjonell indrelogikk. Hun er overlegen fordi hun, kvinnen, nemlig har så veldig sterk intuisjon, så sterke følelser, hun er impulsstyrt, og hva skal man – eller mannen – stille opp med da? Det nytter ikke å si henne imot når hun «føler hvordan det egentlig er».

Et kvinnetrekk er å spørre venninnene. Så jeg sms’et 25: Vil du se filmen med mann eller venninner? Fem vil gå med ham. 11 kvinner vil gå med venninne eller homsevenn, for å slippe det selvbekreftende smilet etterpå. Tre vil bare slippe.

Anne Lena: Jentene har et stilltiende mandat til å herje litt med gutta, et slags Jeanne d’Arc syndrom. Men litt engleaktig.

Tine: Det eneste som er sikkert er at han vil ha henne som hun var og hun vil forandre ham. Etter ti år er hun forandret og han akkurat som før.

Tove: Jeg ville sett den sammen med min kjære, fordi jeg har ingen venninner lenger. Jeg bruker all min fritid på å styre min mann.

Tatt av rødmen

«LA MEG SLIPPE noen gang være i samme kinosal som dette kvinnemennesket», skrev Dagbladets spaltist Unn Conradi Andersen i fjor høst. Hun mente rollefiguren er en kvinne hun ikke gjenkjenner. Loe hadde da sagt at det krevdes en spesiell persontype for å lage film. Loe får neppe likestillingsprisen. Men han er god til å dra i gang kjønnsdebatt. Og ja, vi må da ha baller til å si at vi kjenner oss litt igjen. Eller i alle fall noen vi kjenner.