Tatt i politikk

Det er patetisk om Oslo Arbeiderparti nå gransker hvem som har ringt til hvem i ambassadesaken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAN SAVNER nok den «demokratiske sentralismen», formannen i Oslo Arbeiderparti, den gamle ml-eren Jan Bøhler. Denne stalinistiske modellen gir diktatorisk påbud om å følge alle partiets vedtak. Nå er det bare surr i basaren, med folk som taler sin sak, ringer hverandre, skriver brev og forsøker å påvirke andre. Slik det åpenbart har skjedd i oppkjøret til lokaliseringsvedtaket om ny amerikansk ambassade i Husebyskogen. Her har noen følt seg presset, andre har skiftet mening og utfallet ble et annet enn det partilaget hadde lovet.Ganske enkelt et stykke politikk. Derfor er det ganske snodig at folk i rutinerte politiske kretser kommer på tanken om en slags kommisjon for å sjekke hvem som har fått telefoner fra Stoltenberg-rådgiveren Mina Gerhardsen og hennes far gruppelederen i bystyret Rune Gerhardsen. Like oppsiktsvekkende er det at noen i det hele tatt leker med tanken på ekskludere eller avskjedige overløperne som sikret supermakta supertomta i skogen ved Njårdhallen.

MAN KAN forstå skuffelsen over at partiløftet ikke ble holdt. Arbeiderpartiet lokket til seg velgere på vestkanten med et nei til terrormål midt i barnefamilieland. De ble snytt. Partiet leverte ikke varene og nå vil de som garanterte for dem, vise hele verden at de ble grundig lurt og presset. Dette er, uansett skuffelse, en underlig og nesten mekanisk forbrukerråd-aktig holdning til politikk. Det er jo ofte slik, at det ikke går akkurat som man har tenkt. Det hender at overordnede forhold spiller inn og at andre hensyn må tas. Norges forhold til USA er ikke noen bagatellmessig sak.

KATTA I SEKKEN kan jo flere føle at de har fått. Det er ikke sikkert alle som stemte på Øystein Djupedal hadde tenkt seg en sertifiseringsminister for bordvers og julefeiring. Sterkest kommer likevel denne reklamasjons-holdningen fram i lokaliseringssaker. De er politikkens balstyringer som får fram det verste hos nesten enhver folkevalgt. Jeg glemmer aldri bildet av helt utmattet Tom Thoresen hengende over skuldrene på to andre stortingsrepresentanter, etter den første avstemningen om lokalisering av storflyplass på Hurum eller Gardermoen. Da vant Hurum, fordi Ap\'s stortingsgruppe ikke hadde svingt partipisken godt nok til å samle rekkene. Gro var rasende. Seinere gikk det enda villere for seg, da tåkemålinger skulle gjøres på Hurum ble det hevdet at vaselin var smurt på måleapparatene for å gi et inntrykk av evig tåke over tretoppene på Hurumlandet. Etter dette ble det ny avstemning og Gardermoen ble valgt. Så dramatisk har det ikke vært i Husebyskogen, men venstrevararepresentant og overløper Ane Willumsen så ganske segneferdig ut, da det hele var over. Noe måleapparat var ikke nødvendig for å se at den politiske lokaliseringståka hadde senket seg.