Taushet er gull?

Dødshjelpsaken i Bærum har minst tre aspekter. For det første gjelder det mistanken om medisinering som kan ha framkalt for tidlig død hos pasienter. Dernest handler saken om Helsetilsynets vilje til tilsyn og publikums tiltro til vokterne. Og for det tredje handler den om legekulturen. Til sammen skaper saken inntrykk av et system hvor man er mer opptatt av å beskytte hverandre enn å avdekke sannheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik kan det ikke fortsette, og det blir statsråd Tore Tønnes oppgave å rydde opp i dette. Det har i alle år versert en slags forståelse for at legene «ordner opp» når pasienter i livets sluttfase under alvorlig sykdom ber om å få dø. Men i de seinere år er spørsmålet om dødshjelp blitt problematisert. Noen mener at det bør gis adgang til aktiv hjelp til å dø fra uutholdelige smerter. Andre framholder at det ville være å gi legene lov til å ta liv, med de konsekvenser det kan tenkes å få for profesjonen selv og for synet på livets ukrenkelighet i samfunnet. Det siste har hatt gjennomslag i norsk politisk debatt. Det er ikke lov å bidra til aktiv dødshjelp. Det er ikke lenge siden legen Chr. Sandsdalen ble dømt for en slik handling.

  • Det er derfor alvorlig når en lege anmelder en kollega for mistanke om aktiv dødshjelp. Men verken Helsetilsynet eller alle de offisielle instansene innenfor legenes profesjon som fikk henvendelse fra legen, har reagert på en betryggende måte. I stedet har legen som anmeldte mistet jobben, og han er blitt skjøvet ut av forskermiljøet han tilhørte.
  • Legen gikk f.eks. til Legeforeningens etikkutvalg, og lederen Reidun Førde mente at han ikke burde gå til mediene med saken. Hun sier: «For øvrig er det praksis at vi venter med å uttale oss til Helsetilsynet er ferdig.» Men Helsetilsynet var ferdig med saken første gang i mai i fjor, og konkluderte med at det ikke var aktiv dødshjelp i Bærum. Gjorde Førde noe da? Må dessuten virkelig etikkutvalget vente på Helsetilsynet i et så brennende etisk spørsmål?
  • Førde mente altså at legen ikke burde gå til pressen med saken, men innrømmer i ettertid at Aftenposten har gjort en god jobb. Helsedirektør Alvik sier også i siste nummer av Dagens Medisin som kom før helga at kritikerne burde ha gått til henne og ikke til mediene. Men saken har jo vist at det ikke ville ha ført fram. Uten Aftenposten hadde denne saken antakelig i full taushet vært ute av verden uten at noen hadde løftet en finger for å komme til bunns i om det virkelig er skjedd ett eller elleve tilfeller av aktiv dødshjelp ved Bærum sykehus. Legenes eget tidsskrift hadde en journalist som ville skrive om den, men redaktør Magne Nylenna, som noe seinere var på seminar om «de som varsler - Blow the whistle» - fant ikke saken interessant som eksempel på det han tilsynelatende må ha vært opptatt av.
  • Men Helsetilsynet tar likevel prisen. Først konkluderte det med at det ikke var snakk om dødshjelp, til tross for at den sakkyndige som var konsultert mente at han på viktige punkter ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper. Saken var da allerede politianmeldt av legen. Men nå, da også Helsetilsynet omsider har anmeldt saken etter at nye sakkyndige har vurdert den, sier helsedirektør Alvik at tilsynet ikke vil uttale seg fordi det er blitt en politisak. Kan man kalle det konsistent holdning? En av norsk medisins nestorer, professor Peter F. Hjort, kunne for øvrig foreta en vurdering av spørsmålet på grunnlag av de samme rapportene som Helsetilsynet har, og hans konklusjon var klar og forståelig, slik den ble gjengitt i Aftenposten: Aktiv dødshjelp.
  • Denne saken har vist det vi lenge har ant: Legene som profesjon har en selvoppfatning som ikke passer i vårt åpne samfunn. De arbeider innenfor et rammeverk som ble skapt av daværende helsedirektør Karl Evang i de første etterkrigsårene. Han hadde en usvikelig tro på legenes ufeilbarlighet, og derfor burde de få arbeide uforstyrret. Så sant systemet fikk fungere i samsvar med opplegget, og med ham som generaloverlege, ville det sikre en sunn slekt i all framtid. Men slike forestillinger forutsatte autoritet og autoritetstro som vi ikke har i dag. I stedet er legeprofesjonen og dens institusjoner utviklet til et system som er opptatt av å skjule sine profesjonsinteresser. De er mer opptatt av lønn enn av etikk. Når Helsetilsynet, som vakt skal være, også ser ut til å være mer opptatt av å verne legene enn å verne pasientene, bør man ikke bli forundret om troverdigheten forvitrer og angsten tiltar blant pasientene.

gudleiv.forr@dagbladet.no