Taushet er gull

Rikinger snakker bare om misunnelse. Aldri om makt og innflytelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare vent.

I løpet av dagen kommer en eller annen Vittig-Per til å bruke klisjeen: Norge er det eneste landet i verden, hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften. Ho, ho. Antakelig kommer den usanne og forslitte dommen fra en Frp-politiker, som indignert på vegne av vanvittig mange milliardærer vil legge til: Vi skal tvert imot være stolte av at så mange nordmenn tjener seg rike. Det beviser at vi skaper verdier og arbeidsplasser her i landet.

Anledningen

er bladet Kapitals årlige liste over landets 400 rikeste. Der flommer det over av milliarder skattelistene aldri er i nærheten av. Det skyldes at Kapital tar seg bryet med å vurdere hvilke verdier rikingene kontrollerer, ikke bare hva de disponerer. Dermed er lista like mye en studie i makt som i rikdom. I den grad lista opprører den jevne nordmann generelt og Øystein Djupedal spesielt, er det billig retorikk å avfeie det som pekuniær misunnelse. I et land hvor likhetstankegangen stikker dypt er man naturligvis mer opptatt av forskjeller og fordeling enn andre steder, og lista bekrefter det vi alle vet. Det lønner seg å være rik. Når økonomien går bra og eiendomspriser og aksjekurser stiger, får de som allerede har mye enda mer.

Like påfallende

er det at all denne rikdommen og makten er omgitt av en rungende taushet. Bortsett fra Kapitals sjefredaktør og en og annen Petter Stordalen har vi aldri hørt dem snakke. De fleste av navnene på lista er faktisk ukjente for vanlige nordmenn, og de få som på grunn av sin rikdom og virksomhet ikke kan unngå presseomtale, blir gjerne beskrevet som mediesky. Et beskjedent ord for at man unndrar seg offentlighetens innsyn så godt det lar seg gjøre. Selv en Stein Erik Hagen, som villig vekk deler sine tanker om kjærligheten med oss, blir ordknapp når temaet skifter til business.

Derfor er en slik rangering viktig. Når 400 mennesker her i landet kontrollerer verdier for 333 milliarder kroner, følger det med en enorm makt og innflytelse, både finansielt, politisk og over nordmenns dagligliv. De bestemmer over maten vi spiser, hva vi leser, ser og hører på, hvordan vi bor og reiser og ikke minst styrer de arbeidsplasser. Det er knapt mulig å gå gjennom dagen uten å bli berørt av deres innflytelse, direkte eller indirekte.

I politikk

og arbeidsliv er innflytelsen mindre synlig for folk flest, men som en løst sammensatt interessegruppe kan den ikke undervurderes. Til tider bryter deres smerteskrik gjennom når skatter og avgifter blir for tyngende. Mens offentlige budsjetter stadig blir balansert med økte egenandeler og nedskjæringer, fortviler de rike over fellesskapets grådighet. Så ille er det her i landet at den rikeste nordmannen, skipsreder John Fredriksen med 23 milliarder kroner, har måttet gjøre kypriot av seg.

Rikingene må gjerne mislike slike lister, men det skyldes neppe frykten for misunnelse. Snarere ville det vel utløst panikk hos enkelte om de ble forbigått eller anslagene var for lave. Erkebergenseren Trond Mohn er til og med småfornærmet på vegne av byens formuende. Han beskylder Kapital for at den Oslo-baserte redaksjonen bevisst nedvurderer formuer utenfor hovedstaden.

Nei, rikingene

vet altfor godt at slike lister avdekker mer enn kroner og øre. Derfor mumler de stygt om kikkermentalitet og misunnelse. Men når de påberoper seg privatlivets fred og mener offentligheten ikke har noe med deres formuer, vet de selvsagt at de tar feil. Ingen vet bedre enn dem at verdiene de forvalter påvirker samfunnsutviklingen i større eller mindre grad og derfor har offentlig interesse. I festtaler omtales det helst som samfunnsansvar. Et ubeskjedent ord for at de har penger nok til å kunne misbruke sin makt, men angivelig ikke gjør det, fordi de altså føler et, eh, samfunnsansvar.

Som sosial studie bringer lista ingen overraskelser. Mye har gått i arv, både av penger og profesjon. Det har resultert i en håndfull kvinner på lista, som ellers er dominert av tause menn i tradisjonelle norske næringer som shipping, handel og eiendom. Det er de rikes stillstand.