Taushet er gull

I Norge er det forholdsvis sjelden at sannheten blir henrettet på åpen gate. I stedet kveler vi den i en stille bakgate.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIST LØRDAG hadde journalisten og filmprodusenten Erling Borgen en lukket visning av dokumentarfilmen \'Et lite stykke Norge\'. Gjennom sju konkrete eksempler forteller filmen historien om hvordan Norge er langt mer involvert i krig, borgerkrig, tortur og terror enn hva politikerne forteller og mediene melder. Det handler om den særnorske dobbeltrollen som fredsmekler og krigsprofitør. Blant eksemplene som løftes fram er at både norske marinefartøyer og rederiet Wilh. Wilhelmsen har spilt viktige roller i transporten av krigsmateriell til Irak. Videre at Norge tjente 17 mill. kroner på å leie ut radarutstyr til invasjonen av Irak og at radarene var sentrale i å utpeke bombemål. At Dyno Industrier leverer eksplosiver til Hellfire-raketter som bl.a. brukes mot sivile mål på Vestbredden. At norskproduserte utskytingstårn var en del av krigsmateriellet som avfyrte klasebomber i Irak. Og ikke minst at Aker Kværner har utført 327 oppdrag på Guantanamo-basen.

INGEN KAN SI at dette har blitt tiet i hjel. Bl.a. har Dagbladet, Klassekampen, Vårt Land og Dagsrevyen hatt artikler eller innslag med utgangspunkt i Borgens film. Her har det bl.a. kommet fram at SVs Ågot Valle vil ta initiativ til en offentlig gransking av hva den forrige regjeringen gjorde under Irak-krigen. Jussprofessor Ståle Eskeland har uttalt at riksadvokaten bør sette i verk etterforskning for å klarlegge om Aker Kværner har medvirket til tortur på Guantanamo-basen. Amnesty International har reist spørsmål om eksportforbudet av våpen til land som Israel kan sies å være effektivt så lenge det kan omgås gjennom salg til USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LIKEVEL FINNES tegn på at sterke krefter ønsker å begrave filmen på et taust sted. Noen av tegnene er klare og opplagte, andre mer vage og tilbaketrukket. Det siste gjelder bl.a. NRK som har delfinansiert Erling Borgens filmprosjekt. Til tross for at NRK har hatt filmen i hus i lang tid, er det ikke en gang avklart om den vil bli sendt. Hva som ligger bak, er ikke lett å få greie på. Talsmenn for NRK, herunder kringkastingssjef John G. Bernander, snakker fra munnviken når de blir spurt. Kan usikkerheten ha noe å gjøre med press utenfra, f. eks. det faktum at ledelsen i Aker Kværner overfor NRK har gitt uttrykk for bekymring for at filmens innhold ikke er balansert?

PÅ ETT VIS er NRKs forsiktighet forståelig. Presset mot kontroversiell journalistikk har økt kraftig de siste åra. Den som utfordrer mektige økonomiske eller politiske interesser, må forvente at jurister mobiliseres og at alt redaksjonelt materiale gjennombores for å finne mulige feil. Det er en av grunnene til at NRK og Dagens Næringsliv helt systematisk innklages til Pressens Faglige Utvalg for sin undersøkende journalistikk. Også derfor vil NRKs avgjørelse når det gjelder Erling Borgens film fortelle noe om vilkårene for kritisk journalistikk i Norge i dag.

EN ANNEN FORM for taushet skriker på oppmerksomhet. Ingen ansvarlige statsråder - heller ikke vår forrige statsminister - ønsket å uttale seg om de forhold Erling Borgen har gravd fram eller satt søkelyset på. Også den norske våpenindustrien har med få unntak vært helt taus. Årsaken til det er bl.a. at de sto overfor en mediesituasjon de ikke kunne kontrollere. Dessuten reises flere vanskelige spørsmål når det gjelder Norges rolle i Irak-krigen. Kanskje er det ikke så lett for Kjell Magne Bondevik å forklare at en av støttespillerne bak fredssenteret han nå bygger opp, er krigsprofitøren Kjell Inge Røkke?

OM VI BLAR noen tiår bakover i vår egen historie, var den politiske journalistikken preget av skandaler og avsløringer. Slikt er nesten borte nå, og det skyldes neppe at politikerne er blitt mer ærlige. Tvert imot handler det om at politikere og næringslivets sjefer selv har overtatt regien. Mediene redigeres i økende grad utenfra. Dessuten har makthaverne lært noe helt nytt: Ubehagelige saker har mindre sprengkraft i et fragmentert mediebilde der det blir stadig vanskeligere for publikum å se de nødvendige sammenhengene. Det er som språkforståelse uten evne til fantasi. Vi hører ordene, men kan ikke bruke dem til noe.