Taushet er tull

Når lokket legges på, koker det fort over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Du kommer lenger med et smil og en pistol enn med et smil alene, sa Al Capone. I Arbeiderpartiet kommer du langt med et smil og en pisk, skal du tro Hill-Marta Solbergs fornøyde åsyn etter å ha svingt pisken over egen stortingsgruppe tidligere i uken. Men det spørs om hun ikke trenger hardere skyts, hvis hun skal drepe all kritikk. Mens Bjarne Håkon Hanssen skal sørge for styrket rettsvern for varslere i næringslivet - såkalte whistleblowers - vil Arbeiderpartiet prøve å lukke kjeften på varslerne i eget parti. Heretter skal det ikke snakkes stygt verken om sjefen, eller regjeringen. Selvfølgelig ikke anonymt, men Ap-politikere bør heller ikke åpent kritisere regjeringen, fikk stortingsgruppa beskjed om av parlamentarisk leder Solberg.Det må bli slutt på hvisking i krokene, mener hun og lover sterke reaksjoner neste gang hun ser forsider som den på Dagbladet sist lørdag, hvor sentrale anonyme kilder kalte Jens Stoltenberg for svak og konfliktsky, og mente at det var årsaken til at de rødgrønne stadig kom skjevt ut i media.

Det begynner med andre ord å bli en stund siden utenriksministeren kalte SVs opposisjon på plenen for «forfriskende». Siden den gangen har demonstrantene flyttet inn i stortingskantina, hvor de klager over for lite å gjøre. Mens de venter på oppdrag fra regjeringskvartalet, snakker de om sjefen som alle ansatte gjør når det går litt trått. De lufter sine frustrasjoner og har sine meninger om hva som kan gjøres bedre. En vesentlig forskjell er at de er ikke ansatte, men folkevalgte representanter for velgere som har gitt regjeringen sitt etterlengtete flertall, og som også begynner å bli frustrerte over regjeringen, ifølge meningsmålingene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bakgrunnen for misnøyen denne gangen var regjeringens håndtering av Odfjell-saken. Mange i Ap ble sjokkert da de fikk høre at fallskjermhopper og styregjenganger Johan Fredrik Odfjell var innstilt som ny styreleder i Statoil, den største juvelen i «smykkeskrinet». Jan Bøhler sa det høyt på TV og på trykk, andre sa det anonymt og uten mikrofon. Odfjell var uspiselig for en rødgrønn regjering; ikke basert på ren magefølelse, men ut i fra Soria Moria erklæringen. Regjeringens plattform.På det samme møtet som Solberg krevde disiplin og taushet, skal Stoltenberg ha innrømmet at nominasjonen av Odfjell var et arbeidsuhell og manglet politisk klarering nedover i rekkene. Ifølge en anonym kilde i VG, som ikke kan ha brukt mange minuttene på å bryte taushetsløftet. Misnøyen i gruppa hadde følgelig en naturlig forklaring og korrektivet var på sin plass.

Problemet er ikke at det hviskes for mye i krokene - det vil folk alltid gjøre, det er en del av politikkens vesen - men at Stoltenberg og regjeringen ikke har folk som får med seg hva det hviskes om. Det er for få lytteposter i krokene utenfor regjeringskvartalet og for lite informasjon ut fra regjeringskvartalet, tyder flere lignende «arbeidsuhell» på. Dermed begynner det å boble under overflaten, og legger du lokk på, øker bare trykket.Men Ap\'s forsøk på å kontrollere og stenge informasjonstrømmen er også et demokratisk spørsmål. Det skal være størst mulig åpenhet rundt landets styrende organer. Noen fryktet at en flertallsregjering ville bety mindre åpenhet, og det har delvis slått til. Mens mindretallsregjeringer er gjennomlyst av opposisjonen og pressen på stortinget, kan en flertallsregjering i stor grad operere bak lukkete dører, godt hjulpet av et stadig voksende informasjons- og rådgiverkorps. Men Ap lurer seg selv om partiet tror den kan stenge det ubehagelige søkelyset ute. Det finner alltid en sprekk inn, og da mister man raskt kontrollen over den planlagte regien.

Ap\'s partipisk har lange tradisjoner, men nulltoleransen i forhold til anonyme kilder er trolig en følge av den giftige og langvarige lederstriden mellom Thorbjørn Jagland og Stoltenberg. Mens de to prøvde å dekke over problemet utad, sørget anonyme kilder for å avsløre at det foregikk en skjebnesvanger maktkamp i landets største parti. Pressen fikk hard kritikk underveis, både fra politikere og journalistprofessorer, for sin kildebruk. I ettertid viste det seg at forholdet snarere hadde vært mer ødeleggende enn det hadde blitt fremstilt. Men manglende åpenhet og handling førte til en seigpining av partiet uten sidestykke og bidro til partiets fall.

Partiets problem var hverken den gangen eller nå at noen lekker til pressen, men at det er problemer og frustrasjoner å lekke. Odfjell-saken var en politisk bommert og regjeringen fikk fortjent kritikk. Det kunne vært unngått. Ikke ved å holde kjeft, men tvert imot ved å snakke mer sammen.For hvis regjeringen ikke tar imot tips, gjør pressen det.