Tausheten etterpå

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BEIJING (Dagbladet): Kulene som regnet over demonstrantene på Tiananmen-plassen i Beijing 4. juni 1989, drepte ikke bare studenter og arbeidere. De fleste forsøk på politiske reformer og demokratisering i Kina ble også drept denne natta for 20 år siden.

Den offisielle kinesiske linjen om å feie alle minner om Tiananmen-massakren under teppet - bagatellisere, unnskylde eller tie om «hendelsen» da Folkets Frigjøringshær skjøt med skarpt mot sine landsmenn - er like sterk i dag som den gangen. Helst skal saken retusjeres bort fra den kollektive hukommelsen. Til nød kan man ytre en partipolitisk korrekt holdning til den. Kinesisk presse omtaler den ikke.

DA MEMOARENE til den avsatte, nå avdøde, lederen Zhao Ziyang ble offentliggjort for noen uker siden, ba utenlandske journalister om en kommentar fra pressetalsmannen i kinesisk UD, Ma Zhaoxu. Svaret hans er foreløpig den eneste offisielle reaksjonen på boka som avslører spillet i kulissene blant kommunistlederne før massakren i 1989:

«Vårt parti og vår regjering har for lenge siden kommet til en klar konklusjon på hendelsene i Kina på slutten av 1980-tallet, på de politiske opptøyene den gangen og alle forhold i den sammenhengen… I løpet av de siste 30 åras reformpolitikk har utviklingen av Kinas økonomi og samfunnsliv vært en stor suksess… Fakta beviser at vår vei mot sosialisme med kinesiske kjennetegn er i samsvar med Kinas nasjonale betingelser og de grunnleggende interessene til folkeflertallet, og avspeiler folkets ønsker.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOLKET HAR tilsynelatende vekslet håpet om politisk frihet inn mot løfter om økt velstand. Slik tolkes kontrakten mellom Kinas Kommunistparti og folket. Men den økonomiske veksten er i dag den eneste legitimiteten de ikke-valgte lederne har, mener mange vestlige observatører.

Den galopperende veksten har sine mindre flatterende sider som har vist seg nettopp i ubalansen mellom økonomiske og politiske reformer. Utviklingen er blitt sammenliknet med en bil der hjulene er usynkroniserte. Mens det ene – økonomiske – har svingt i en ny retning, har det andre – politiske – bremset og hengt seg opp. Utøylet kapitalisme uten politiske eller juridiske kontrollmekanismer er selve oppskriften på korrupsjon.

I Kina er elitens politiske makt og privilegier vekslet inn i penger. Ifølge en offisiell forskningsrapport fra 2006 er 90 prosent av Kinas rikeste – de som er gode for mer enn 100 millioner kroner – slektinger eller barn av kommunistpartiets toppledere.

Tall fra Verdensbanken og offisielle kinesiske myndigheter i 2007 viser at en prosent av kinesiske husstander sitter på mer enn 60 prosent av landets formue. Gapet mellom fattig og rik er av de største på verdensbasis, og det øker.

OFFISIELL STATISTIKK viser også at tallet på såkalte «massehendelser» – dvs. opptøyer, streiker og aksjoner med flere enn fem involverte – var oppe i 80000 i 2007. Politiets maktbruk mot folk som følger gamle kinesiske tradisjoner og reiser til Beijing for å levere skriftlig klage på lokale myndigheter, avslører statsmaktens åpenbare frykt for enhver kime til sosial uro.

Perioden fra midten av mai til midten av juni regnes hvert år som «sensitiv». I år, rundt 20-årsmarkeringen for Tiananmen-massakren, er nervøsiteten ekstra tydelig. Nyhetssendingene på BBC og CNN brytes og går i svart straks temaet berøres. Nettpolitiets «stab» på bortimot 50000 overvåkere jobber intenst med å forsterke den ideologiske brannmuren.

Mest oppsiktvekkende er likevel nyheten om advokatene som ikke har fått fornyet lisensene. Kinesiske advokater må fornye sin lisens innen 30. mai hvert år for å kunne praktisere. Det er en formalitet, men i år har 18 av de mest kjente advokatene som jobber med menneskerettighetssaker, ikke fått noen ny lisens. Dette er advokater som tar omstridte saker for Falun Gong-tilhengere, dissidenter og folk som protesterer mot offentlige overgrep. Mange tolker det som en advarsel.

PROFESSOR Xu Youyu ved The Chinese Academy of Social Sciences (CASS) har forsket på den ideologiske utviklingen i Kina og nylig forfattet en artikkel med tittelen «China’s Evolution of Thought in the Past 20 Years – 1989 to 2009». Der hevder han at arven fra 4. juni 1989 er et politisk vannskille. «Seks-fire», som kineserne kaller hendelsen i dagligtale, var tidspunktet da folk endret sine politiske ambisjoner og framtidshåp for nasjonen. Mens de tidligere hadde vært fokusert på demokrati, ble det heretter viktigst å beskytte menneskerettighetene.

Også i Charta 08, det politiske manifestet som ble publisert i fjor og undertegnet av 303 kinesiske akademikere, advokater og intellektuelle, er beskyttelse av menneskerettighetene et fundamentalt krav. Mange mener – og myndighetene frykter åpenbart – at Charta 08 er det tydeligste tegnet på organisert dissens i Kina siden demokratibevegelsen i 1989.

Noen våger å se seg tilbake. For et par uker siden møttes 19 ledende intellektuelle på et hotell i Beijing, lot seg avfotografere sammen, og manet til oppfrisking av den kollektive hukommelsen.

Cui Weiping, professor ved Beijing Filmakademi, skrev deretter i bloggen sin – før den ble stengt av sensuren: «Selv om vi ikke direkte forårsaket den blodige forbrytelsen for 20 år siden, har vår taushet om dette i alle disse åra gjort oss medskyldige.»