Taxfree norsk sone

EU tar stadig nye skritt på samarbeidets og integrasjonens vei. I går forsvant det såkalte taxfree-salget for passasjerer på fly og ferjer mellom medlemslandene. Begrunnelsen er at dette salget var konkurransevridende og en statlig subsidiering av alkohol- og tobakksfabrikantene og deres kunder. Nå skal all handel skje innenfor de enkelte medlemslandenes skatte- og avgiftsrammer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helt siden prinsippvedtaket om å sløyfe dette salget ble fattet for åtte år siden, har det vært drevet en voldsom lobbyvirksomhet i Brussel. De mektige sprit- og tobakksfabrikantene var nær ved å lykkes i sin motstand, og en utsettelse lå i dagen før siste toppmøte i Köln. Men der måtte viktigere saker prioriteres, og lobbyistene måtte bare konstatere at kampen for billig brennevin og røyk måtte vike for krigen på Balkan.

  • Reformen er blitt en realitet selv om den langt fra er populær. Men samarbeid og integrasjon må som kjent også innebære visse belastninger. For her sto viktige handelspolitiske prinsipper på spill. Reformen er ikke drevet fram av avholdsfolk eller helsemyndigheter. Lavere forbruk av tobakk og alkohol har ikke vært drivkraften. Kontrasten til vår hjemlige debatt er slående. Når noen har dristet seg frampå med et liknende forslag hos oss, har det som regel kommet fra kretser som vil forbruket av slike varer til livs. Kristelig Folkeparti har det jo programfestet.
  • Dette viktige vedtaket er møtt med en øredøvende stillhet her hjemme. Det er sjelden kost i et land som ikke lar noen anledning gå fra seg til å debattere EU. Verken ja- eller nei-sida rører på seg. Forklaringen kan være at her er mye snudd på hodet. Det er jo ledende kretser på nei-sida som nå burde forlange EU-tilpasning for å stoppe taxfree-trafikken til Utenforlandet. Men statssekretær Endre Skjørestad i Finansdepartementet er klinkende klar i sitt svar til Dagens Næringsliv: Det kommer overhodet ikke på tale. Kan det hende at nei-partiene heller vil vise fram en positiv og populær konsekvens av vårt utenforskap? For regjeringen kan det også spille inn at reiselivsnæringen nå kan få en betydelig gevinst av å stå utenfor EU.
  • Men det er ja-sidas manglende krav om EU-tilpasning som er mest påfallende. Helt siden dagen etter folkeavstemningen i 1994 har jo parolen vært å legge seg så tett opp til Brussel som overhodet mulig med vår EØS-avtale. Det gikk greit under Brundtland og Jagland. De var til å stole på. Men etter at landet fikk en regjering av nei-partier, måtte beredskapen skjerpes. Til tider har det gått sport i å kreve tilpasning til de minste direktiver og planer i EU under dekke av at viktige nasjonale interesser står på spill. Så intense har slike framstøt vært at de til tider har skapt inntrykk av at hensikten har vært å piske og pine EU-motstanderne i regjeringen. Det er nok å minne om den heseblesende kampanjen for eurotilknytning i vinter.
  • Men hvor er Per-Kristian Foss i dag? Eller Jagland og Stoltenberg? Kanskje de er på ferie og fyller opp sine Fjose-poser på taxfree-butikkene i Europa som nå er åpne bare for nordmenn, islendinger og andre tusseladder? Eller mener de at vi skal EU-tilpasse oss etter prinsippet om fritt valg på øverste hylle? Det ville jo vært typisk norsk.
  • Nå er det som kjent gode grunner også for oss å sløyfe denne tøvete og upraktiske trafikken med avgiftsfrie flasker. Når ordningen likevel er så umulig å avskaffe, er jeg overbevist om at det har med privilegier for de mest velstående å gjøre. Det er de, gjerne vi, som reiser mye og på arbeidsgivers regning, som har glede av ordningen, og som derfor slår ring om den. For dette er statssubsidiering etter det omvendte Robin Hood-prinsippet. Det har EU nå tatt konsekvensen av. Men vi skyver tante på Bøler og svigermor i Moss foran oss. For vi kan jo ikke frata dem gleden med den årlige Syden-turen? Hykleri, spør du meg.