Taylors hjelpere

I rettssaken mot Charles Taylor slipper USA og CIA nok en gang billig unna, skriver Marte Michelet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Haag (Dagbladet): Da Afrikas mest notoriske krigsherre, Liberias tidligere president Charles Taylor, i fjor ble pågrepet og utlevert til spesialdomstolen for Sierra Leone, så internasjonale menneskerettighets-organisasjoner og jusseksperter det som et gjennombrudd for folkeretten. Endelig skulle en Afrikansk statsleder stilles til ansvar for sine ugjerninger foran en internasjonal domstol. Tidligere har Afrikas avsatte diktatorer kunnet stole på sine kolleger for tilbud om beskyttelse og en behagelig tilværelse i eksil; Idi Amin for eksempel levde ut sine dager i ekstrem luksus i Saudi Arabia.

Det så lenge ut til at også Charles Taylor skulle få straffefrihet. Nigeria innvilget ham raskt asyl etter at han ble styrtet fra makten, og hadde det ikke vært for det sterke internasjonale presset ville Taylor fortsatt boltret seg i fred med den private formuen han tilranet seg gjennom de blodige krigene i Sierra Leone og Liberia.

Men nå sitter Taylor altså fengslet i Haag og en etterforskning er i gang for å finne pengebingene hans i verdens skatteparadiser og diktatorbanker. I dag starter rettssaken mot ham opp igjen, tre uker etter åpningsdagen da Taylor nektet å møte opp, sparket sin advokat og bestemte seg for å forsvare seg selv. Om han kommer til å dukke opp i dag gjenstår å se. Han har lært av Slobodan Milosevic som brukte de samme taktikkene for å trenere sin egen rettsprosess.

Det er likevel ingen tvil om at Taylor til slutt vil bli dømt. Bevisene mot ham er overveldende, hans grusomhet er møysommelig dokumentert. 12 medhjelpere vil også bli dømt for krigsforbrytelser, i en parallell prosess som foregår i Sierra Leones hovedstad Freetown. Men én tiltalt mangler – som vanlig. Det er CIA.

Under den kalde krigen ble Afrika nærmest redusert til et strategisk spillebrett for USA og Sovjet. Man kan se de feite fingeravtrykkene til CIA og KGB i hver eneste væpnet konflikt i Afrika etter uavhengighetsepoken på 60-tallet. I kampen om verdensherredømme ble diktatorer hjulpet til makten, kriger og statskupp initiert, geriljaer trent og finansiert – med katastrofale følger for vanlige afrikanere.

Slik var det også i Liberia der CIAs rolle i konflikten er lett å spore. Da den daværende presidenten, Samuel Doe, på 80-tallet begynte å opptre illojalt mot USA og flørte åpenlyst med Sovjet, så amerikanerne seg om etter en passende kandidat til å lede et opprør mot Doe. De fant ham i et amerikansk fengsel. Charles Taylor satt i varetekt i Boston, dit han hadde rømt etter et mislykket kuppforsøk og underslag av 900 000 dollar fra den liberiske statskassa. Perfekt, må CIA ha tenkt. Grisk, maktsyk og villig til å bruke vold – uvurderlige egenskaper i en lojal diktator.

Kilder i CIA har gått langt i å innrømme at det var CIA som hjalp Taylor med å flykte fra fengselet i USA, hvorpå han ble rekruttert som agent og fikk hjelp til å komme seg til Libya og å få militærtrening. I 1989 invaderte han Liberia med en topptrent, godt bevæpnet, profesjonell geriljastyrke. Krigen veltet raskt over til nabolandet Sierra Leone, og i løpet av de neste ti åra ble nærmere 2 millioner mennesker drept, lemlestet eller voldtatt i de blodigste borgerkrigene Vest-Afrika har sett.

Som så ofte med amerikanskstøttede diktatorer slo det tilbake også med Taylor: al-Qaida finansierte angrepene 11. september med diamanter de hadde kjøpt av Taylor. Diamanter Taylor hadde skaffet seg gjennom å ta kontroll over de store gruveområdene i Sierra Leone, og som han smuglet ut og brukte til å finansiere sin egen krigføring.

Muligens ville Charles Taylor ha startet sin blodige kampanje uten CIAs oppfordring og støtte. Muligens ville han ha klart å komme til makten uten CIAs hjelp. Muligens kunne ikke CIA vite hva slags brutalt umenneske de hadde med å gjøre. Men deres rolle og innblanding kommer ikke engang til bli et spørsmål i rettsprosessen i Haag. Nok en gang slipper de å stå til ansvar.

<B>KOMMENTERER:</B> Dagbladets Marte Michelet