Teateret ditt og mitt

Politikere og kunstnere tenker ikke på politikk og kunst slik det ble gjort på begynnelsen av 70-tallet i forrige århundre, da det ble satset på levende teater.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ ET LITE, tretti år gammelt svart-hvitt-bilde fra Molde danner en gruppe teaterkunstnere i like klær en framstormende trekant. Blant dem som sto bak Teateret Vårt, var Kjetil Bang-Hansen, Ola B. Johannessen, Rønnaug Alten og Per Gjersøe. Klærne er kostymer til teaterleken som de åpnet sitt regionteater med, «Tvillingene» av Shakespeare. Det ble en triumfferd fra gymnastikksal til gymnastikksal på en sikringskost av kaffe og vafler, servert av folk, fiskere, formannskap og en rad av ordførere. Noen måneder seinere, 28. februar 1973, var det premiere på truppens neste oppsetning, som var «Ordet» av Kaj Munk. Et 48 år gammelt stykke om religiøse konflikter i et bondesamfunn, komplett med en oppstandelse fra de døde. Mirakelet ble gestaltet av Grethe Nordrå som reiste seg fra sin plass på siden av scenen, gikk fram, la seg ned og var død. Før hun altså ble gjenoppvekket.

DETTE VAR snaue to år etter at en helt annen gruppe teaterkunstnere hadde startet Norges aller første regionteater i Tromsø under navnet Hålogaland teater. Ved dette teateret kom etter hvert selv Helge Jordal til å snakke et slags nordnorsk fordi det var normen der. De møtte sitt publikum med «Tolvskillingsoperaen» av sitt teateridol Bertolt Brecht, og fortsatte med braksuksessen «De e' her æ hørre tel», som var et kollektivt arbeid om kampen for å overleve i ei bygd på yttersida av Senja. Dette skulle være teater med folk, av folk og framfor alt, for Folket.

DA TEATERET VÅRT i Molde kom i gang, hadde nei-sida vunnet kampen om EEC, som likevel ikke fikk stille seg i veien for den norske sola. Trygve Bratteli og hans regjering hadde tatt sine hatter og gått. Mini-mindretallsregjeringen til Lars Korvald administrerte på folkeflertallets nåde, og de radikale teaterkunstnerne i Tromsø var både heftige og begeistret for mye av det den stadig bedre etablerte ml-bevegelsen kokte opp. Metafysikerne i Molde som ftret folket med Shakespeare og Munk, ble forklart sitt høyreavvik sånn at det luktet svidd.

RESTEN er historie. Til sitt jubileum har Teateret Vårt satt opp «Ordet» på nytt i en forestilling som går for fulle hus. Ola B. Johannessen som spilte unge Johannes den gang, spiller nå gammelpatriarken Mikkel. I Tromsø spiller Helge Jordal Tevje i «Spelemann på taket» på kraftfullt bergnorsk.

Dette er en av linjene som går gjennom de tre tiårene og fram til i dag. En annen linje kan trekkes fra årets statsbudsjett, der kulturminister Valgerd Svarstad Haugland løper fra alle sine løfter om endelig å reise Hålogaland teater et eget bygg, og tilbake drøye tretti år til Hjelmtveit-utvalgets innstilling som formulerte tanken om levende teaterkunst i distriktene på en måte som fikk Stortinget til å bevilge pengene. Det ga unge teaterkunstnere med høyst ulike visjoner en sjanse de ellers ikke ville ha fått. For på institusjonene satt Maurstad, Brinchmann og Skagestad som teaterkonger med bare begrenset vilje til å slippe brushoder fram i samlet flokk.

STORSATSINGEN på kunsten for tretti år siden har preget viktige deler av landets teater- og kulturliv. Regifamilien rundt Kjetil Bang-Hansen holdt godt sammen og dro fra Molde til Stavanger og deretter til Bergen før de kom tilbake til Oslo. Kollektivet i Tromsø sprakk opp, men var startpunkt for en sterk gruppe kunstnere med navn som Klaus Hagerup, Tone Danielsen, Knut Husebø, Katja Medbøe og Svein Scharffenberg.

Verken politikere eller kunstnere i dag tenker på politikk og kunst på en måte som kan sammenliknes med situasjonen på begynnelsen av 70-tallet i forrige århundre. Men den gangen ble disse to første regionteatrene etter hvert til elleve. I dag tvinger kravene til billettinntekter og effektivitet fram satsing på svisker og musikaler slik at det, med unntak for Jon Fosse, blir minimal plass for nye stemmer, retninger og eksperimenter. På bordet er nå kommet scenekunstutvalgets utredning som mest av alt ser ut som en rivingsplan, og ikke et sjenerøst, nytt springbrett for dagens unge og dristige. Om slike finnes.

NÅ ER DET SOM om jeg kan høre kulturministerens røst der inne fra forsvinningsdrakta snakke om alt det gode teateret som lages. Og det må hun gjerne, for Norge har svært mange gode teaterkunstnere. Satsingen for en snau mannsalder siden er en del av forklaringen, men spørsmålet er om kunstnerne og deres publikum nå er representert av en statsråd med kraft, vilje og visjon. Som barneminister kjempet hun som en løvinne for kontantstøtten. Som kulturminister har hun ikke noe engasjement som kommer i nærheten.

Mens vi venter på Valgerd tyter, noe fram på uventet hold. Folkevandringen til «I blanke messingen» finansierer oppsetningen av «Copenhagen» i Filmteatret i Stortingsgata for det helprivate Thalia teater etter en slags Broadway-modell.

De gamle vil huske at denne scenen var Det Norske Teatret den gangen Tormod Skagestad innførte West Side Story (med Ola B. som leder av Jets-gjengen) og den første «Spelemann» med Lasse Kolstad.

Imens er forhandlingene om statsbudsjettet kommet i gang. Der krever Fremskrittspartiet 25 prosent lavere avgifter på spriten og gjeninnførte skattefordeler for firmabiler.