Teatrets trollmann

Navn: Ingmar Bergman Alder: 81 Yrke: Regissør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hans siste oppsetning blir hans eget selvmord. Hvis han får det som han vil. Og i hvert fall hvis vi skal tro hva han sa på svensk TV4 onsdag kveld. Ingmar Bergman synes det er et slit å leve, livet er blitt ham likegyldig etter at hans siste hustru Ingrid døde av kreft i 1995.

Altså er det en historie om kjærlighet. Om tapt kjærlighet og den sorg som følger etter å ha mistet sin nærmeste i livet. Men ikke om den tilkortkomne og problematiske kjærligheten han har gjort levende på film og scene så mange ganger, for eksempel i «Scener fra et ekteskap» på 70-tallet. For Bergman savner sin døde kone så sårt at han organiserer hver eneste dag som en øvelse i å overleve. Han står opp tidlig hver morgen, jobber utover formiddagen. Og bruker resten av dagen på teatret.

Det er på Dramatens minste scene, Målarsalen, at mesterregissøren har funnet seg best til rette på sine gamle dager. I den grad han befinner seg vel i det hele tatt. Der satte han opp Strindbergs «Spöksonaten» i vinter. Da var det 60 år siden han regisserte dette stykket for første gang. Og samme sted levendegjorde han P.O. Enquists «Bildmakarna» på en slik måte at kritikerne og publikum jublet.

At Bergman sier det han nå sier, er kanskje ikke noe sjokk. At det tok den svenske journalisten Malou von Sivers fem år å få ham til å stille opp i studio, er også en klassisk Bergman-regi. Han skyr rampelyset. Den ensomme mannen som lever tilbaketrukket på Fårö, er ingen myte, men en realitet. En rekke andre myter har han imidlertid klart å skape rundt seg selv. Og med gode bidrag fra svensk presse.

- Teatret er min hustru, filmen er min elskerinne, har han sagt. Som en billedgjøring av hva som kommer først i livet når det dreier seg om fag. Som kunstner hører Bergman til blant dem som århundrene bare skaper én av. Han er klassikeren og fornyeren på samme tid. Og lager på sitt beste magisk teater. Dessuten har han gjort alt. Han har skrevet selv, og han kan alle teaterklassikerne ned til siste detalj. Likevel overrasker han altså hver eneste gang han setter opp et stykke eller lager en film. Han er framfor noen skuespillernes regissør. Og henter ut av scenekunstnerne følelser og uttrykk de selv ikke trodde fantes.

Selv om lykken har forlatt ham, og kanskje aldri har vært der i noe monn, arbeider han fortsatt. Og lever videre, enn så lenge. Om avslutningen blir slik han påstår, vet bare Bergman selv.