FORDUMS STORHET: En gang hadde Carl I. Hagen kongerikets beste politiske nese. Foto: Lars Eivind Bones, Dagbladet
FORDUMS STORHET: En gang hadde Carl I. Hagen kongerikets beste politiske nese. Foto: Lars Eivind Bones, DagbladetVis mer

Teft savnet

Carl I. Hagen har mistet sin største fordel, skriver Martine Aurdal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl I. Hagen ga seg på topp, da han i mai 2006 gikk av som Fremskrittspartiets formann. Gjennom 30 år økte partibyggeren Frps oppslutning med like mange prosent og han overlot Siv Jensen et parti som for første gang med en viss realisme kunne sikte mot regjeringsmakt. Æren for framgangen må først og fremst tilskrives Hagens særegne teft. Når han var i tvil ringte han svigermor i Gudbrandsdalen. Med populistisk genial fingerspissfølelse bygget han oppslutning med utspill som fanget folkemeningen og ved å gjøre politikken tilgjengelig og forståelig for folk flest. Han sto igjen med en enestående politisk cv.

- Jeg er ikke sikker på at dere vet hva dere har gjort nå, sa en spøkefull Siv Jensen fra scenen til landsmøtet den gang.
Det visste i alle fall ikke Hagen. Hadde han visst hvor mye han ville savne toppolitikken, ville han neppe gitt seg. Hvis Hagen hadde hørt på kona, ville Carl og Eli i disse tider tilbrakt dagene under parasollen i Spania. Men Carl I. Hagen klarte ikke holde seg unna manesjen.

Fem år senere har Carl I. Hagen mistet sin berømte fingerspissfølelse og med bitterhet ødelagt sin ærerike avskjed fra rikspolitikken. Da Siv Jensen brakk ryggen i sommer, benyttet Hagen muligheten til å kritisere partiledelsen. Da han kort tid etter 22. juli hevdet at politiet bruker for mye ressurser på etterforskningen, støtet han et folk i sorg. Som ordførerkandidat i Oslo gikk han på et knusende valgnederlag.

Den gamle Carl I. Hagen ville unngått alt dette. Han ville forstått at å kritisere partilederen når hun ligger med brukket rygg, er å dolke henne i den samme ryggen. Før ville Hagen visst at oslofolk ikke ser ham som en samlende ordførerkandidat. Svigermor på Dovre ville ganske sikkert fortalt han at et folk i sorg ikke vil reagere positivt på et utspill om minst mulig etterforskning etter den største tragedien siden 9. april. Og han ville visst at partiet ikke ønsket han som medlem av Nobelkomiteen, og aldri ytret sitt mandat offentlig. Den gamle Carl I. Hagen ville forstått at bitre utspill og åpen krig mellom den gamle og den nye partilederen ganske sikkert vil ramme partiet. Kanskje er det likevel nettopp det han nå vil.