Teheran neste

Når USA har tatt knekken på Irak, vil Iran ligge der som en moden frukt klar til å plukkes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NABOVARSLET ER ALLEREDE sendt ut til iranerne: Snart er dere omgitt av amerikanere på alle kanter. Framtida må fortone seg lite lystelig, både for konservative og moderate elementer i Teheran.

Det er en geopolitisk omveltning på gang. For tolv år siden lå USAs innflytelses- og interessesfære i området rundt Persiabukta. Nå har disse sfærene flyttet seg både i vestlig, østlig og nordlig retning.

For å ta en titt på kartet, sett fra Iran: Mot nordøst ligger de tidligere sovjetiske republikkene i Sentral-Asia. Terrorkrigen har ført disse landene mye nærmere USA. I Kirgisistan og Usbekistan har USA bitt seg fast med baser. Øst for Iran ligger Afghanistan, der amerikanerne også har sikret seg et betydelig militært og politisk nærvær. I sørøst ligger Pakistan, der president Pervez Musharraf spiller på lag med USA. I sørvestlig retning ligger Kuwait og Qatar, to sterke USA-allierte, der amerikanerne også har viktige militærbaser. Om noen uker eller måneder kan regimet i Teheran ha amerikanske baser i sitt vestlige nabolag også. For der ligger Irak.

GJØR AMERIKANERNE ALVOR av sin krig mot Saddam Hussein, blir ikke Iran lenger en del av det president George W. Bush kaller «ondskapens akse». I stedet vil landet bli en «ondskapens enklave».

De amerikanske basene i Sentral-Asia og rundt Persiabukta er kommet for å bli. Akkurat nå gjelder det meste kampen mot terrorismen, men dette dreier seg på sikt om langt mer enn Osama bin Laden, al-Qaida og Taliban. Stikkordene er innflytelse og kontroll over de viktige gass- og oljeressursene i disse områdene.

For amerikanerne har det vært viktig å få et supplement og alternativ til oljeforsyningen fra Persiabukta. Olje- og gassforekomstene i Kaspihavet og Sentral-Asia er fristende for mange aktører, men amerikanerne har i flere år ligget først i løypa når det gjelder dette nye, store spillet om energiressursene. Her dreier det seg både om økonomiske interesser for store amerikanske oljeselskaper og sikring av oljeforsyninger til USA. Amerikanerne har også hatt stor interesse for en planlagt rørledning fra Turkmenistan til Persiabukta, via Afghanistan. Det var denne rørledningen som gjorde at USA på 90-tallet var i stadig dialog med Taliban-regimet. Terroraksjonene mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, der bin Laden ble beskyldt for å stå bak, satte en stopper for den dialogen. Etter Talibans fall er planene om en gassrørledning gjennom Afghanistan tatt opp igjen, blant annet gjennom den asiatiske utviklingsbanken ADB.

SOM EN AV verdens største oljeprodusenter må Iran nå bare se på at USA får overtaket. Iranerne hadde ønsket at oljen fra Kaspihavet skulle føres gjennom iransk territorium til Persiabukta, en løsning mange oljeselskaper har sett på som interessant. Men noe slikt har USA bestemt satt seg imot. For Iran er ikke hva det var den gangen den USA-vennlige sjahen satt ved makten.

Siden den moderate president Mohammad Khatami kom til makten i 1997, har det pågått en åpen maktkamp i Iran. USA har tidligere støttet de moderate kreftene, men etter terroraksjonene mot USA 11. september i fjor er Iran igjen langt oppe på verstinglista. Iranerne har ikke fått skylda for terroraksjonene, men beskyldes for å ha sluppet inn al-Qaida-soldater som har vært på flukt fra Afghanistan. Og så er iranerne selvfølgelig islamske fundamentalister, som kanskje til og med har masseødeleggelesvåpen.

NÅR DET GJELDER Irak har George W. Bush en uoppgjort sak fra Golf-krigen i 1991, den gang hans far George Bush senior sloss mot Saddam. I Irans tilfelle har USA ikke glemt ydmykelsen fra november 1979 da ei gruppe iranske studenter med Khomeini-regimets godkjennelse okkuperte den amerikanske ambassaden i Teheran. Et femtitall amerikanere ble holdt som gisler i 444 dager.

Kanskje er det tid for USA å gjøre opp den regninga nå og samtidig sørge for at amerikansk innflytelse igjen rår i Teheran.