Tel Aviv: 1. april

Nok et sjølmordsangrep. Denne gangen i Haifa. Kona mi ble født i Haifa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har akkurat landet på JFK-flyplassen i New York etter nesten tolv timer i lufta uten aviser, fjernsyn, Internett. Det første jeg gjør, er å ringe hjem til Israel. Min eldste sønn tar telefonen. Det er fremdeles jødisk påske, så han har fri fra skolen. Både han og kona mi har det bra.

- Hva er nytt? spør jeg.

- Ingenting, svarer hun. - Alt er som før.

Jeg er sikker på at hun ikke forteller meg hele sannheten fordi hun ikke vil at jeg skal bekymre meg. Så jeg skynder meg til nærmeste aviskiosk. De har New York Times. Fantastisk. Jeg kjøper avisa og leser overskriftene.

Vel, det er de samme nyhetene som jeg fikk med meg før jeg dro fra Israel. Men «nesten-evakueringen» av flyplassen i Tel Aviv blir ikke nevnt. Nyheten er ikke stor nok. Bare en falsk bombealarm. Men det hele forårsaket en del panikk. Heldigvis varte det bare i fem minutter.

Jeg leter etter et fjernsyn. Har fremdeles et par timer før jeg skal videre til Washington DC. Om noe forferdelig har skjedd hjemme, kan jeg fremdeles returnere med fly fra JFK.

Endelig et fjernsyn. Flott. Jeg setter meg ned og kikker på CNN.

Vel, CNN rapporterer ikke bare fra Midtøsten. Det er en hel verden der ute som lider. Til og med Arafats isolasjon må konkurrere med sportsresultater og værmeldinger. Det som for meg virker helt eksistensielt, er ikke av betydning for millioner av andre mennesker. Men så kommer korrespondenten fra Jerusalem fram på skjermen. Han snakker om at Ramallah er under beleiring, og at det er innført portforbud. Jeg vet det allerede. Han legger til at Israel har innkalt reserve-styrker til tjeneste i hæren. Totalt 20000 personer. Jeg vet det allerede. For jeg så alle bussene langs hovedveien ved huset mitt i går kveld. Så panservognkolonnene da jeg var på vei til flyplassen i Tel Aviv.

Deretter viser fjernsynet bilder fra Ramallah. Tomme gater. Stridsvogner i posisjon ved ulike veikryss. Soldater som leter etter mistenkte. Ei gruppe palestinere som ligger på bakken med hendene over hodet. Bitre ansikter. Hatske blikk. Jeg kan se ydmykelsen deres. Og så, et nærbilde av en israelsk soldat. Han er ikke mer enn nitten år gammel. Et ungt, bløtt ansikt. Han ser ut som sønnen til naboen min. Hvor lenge skal han være i Ramallah? Hvem kan han komme til å drepe? Vil han sjøl bli drept? Og hva med alle mødrene, fedrene, søstrene?

Etterpå et raskt kutt til en rapport om statsminister Sharons krigserklæring. En leder som erklærer krig, bør sette spørsmålstegn ved sin politiske strategi. Krig må alltid være siste utvei - etter at alle andre politiske framstøt har slått feil. Har Sharon utforsket alle muligheter? Har Arafat? Absolutt ikke. Hvordan kan de to lederne sørge over sine døde når de vet at de ikke har anstrengt seg nok?

Jeg må komme meg til flyet. Turen vil ikke ta lang tid. Om mindre enn en time vil jeg være på Reagan nasjonale flyplass i Washington DC.

Jeg tar en drosje til hotellet, sjekker inn, pakker ut den bærbare PC-en min, kobler meg til Internett og leser nyhetene. Nok et sjølmordsangrep. Denne gangen i Haifa. Femten personer drept. Kona mi ble født i Haifa. Hele familien hennes bor der fremdeles.

Jeg ringer hjem nok en gang. De har det bra.