Tellus globalicus

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Atter en dag i vår akk så globale internettverden.

09.50: Alexander Rybak added you as friend on Facebook.

10.20:Alexander Rybak sent you a message on Facebook: «Halla sexy! Døds fint profil bilde, he he;) Du ser spennende ut. Vil vite mer om deg! LOL. He he. Bilder?B-) Koz, Alexxx»

12.47: På et annet nettsamfunn, litt lengre borti gata, har twitrende Tom Waits fått nok. «Get off my fucking lawn. Why the hell am I wasting my time with you, cat. I’m gonna write a song about you and make you get hit by a flaming arrow!» Og jeg som trodde han var kul, Waits.

Falske profiler er ikke et nytt fenomen på Facebook, er VG så ålreite å opplyse oss om. Og jo flere nettsamfunn som opprettes, jo flere kjendisprofiler legges ut. Dette har vi visst lenge, har vi ikke? Så hvorfor lar vi oss fortsatt lure?

Den franske tenkeren Jean Baudrillard kalte postmodernismen et samfunn av simulakrum, kopier uten originaler. Vi kaller det falske nettprofiler. Men er det egentlig så nøye, da? Får du ikke like mye ut av det hvis du tror du snakker med Tom Waits, selv om han viser seg å være en falsk Tom Waits? Er det ikke følelsen av å kommunisere med Tom Waits, falsk eller ei, som bidrar til å gjøre dagen mindre grå? Det verste er vel ikke at folk faker kjendiser, det er langt verre om vi begynner å fake hverandre. Eller?

23.35: Alexander Rybak sent you a message on Facebook: «Hei igjen sexy B-) Fine bilder. Men du har ikke noen med litt mindre klær på? Vil så gjerne se hele deg– OMG;). Kanskje vi kan møtes hvis du sender noen flere bilder? Du kan få se på fela mi, he he;) Nattakoz, A.»

Vel. Kanskje ikke. Beskjeder som denne burde få øyenbryn til å heves og panner til å rynkes uansett. Eller, som Kevin Spacey uttrykker det på Twitter: «I guess some think everything is meant seriously here. Lets not lose our sense of humor kids.»

Ekte eller fake: Kevin har rett.