Temmelig sant

Filmet historie er akkurat det: en historie på film. Skal sannheten engasjere, må fakta vike.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I film som i teater er virkeligheten utmerket som råvare, men umulig som sluttprodukt. Dramaturgi, regi og skuespill følger sine egne regler. Sammen skaper virkemidlene sine helter og skurker. Virkeligheten er gjerne bedre på film. Den er tydeligere og ryddigere. Og den har simpelthen bedre moral.

Tom Cruise er i disse dager på kino som oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Fakta rundt hans heroiske forsøk på å ta livet av Hitler presenteres i et thrillerformat, men skal stort sett være korrekte. Det man får mindre inntrykk av er hva von Stauffenberg egentlig sto for.

På Signandsight.com fyller den britiske historikeren Richard Evans ut bildet til et mer komplekst portrett enn det Tom Cruise beskjedne repertoar av ansiktsuttrykk kan tegne. Von Stauffenberg ideologi var en underlig blanding av aristokratisk elitisme, demokratiforakt og, tysk romantisme. Han drømte om et gjenreist hellig Tyskland, et idealisert middelalderrike som skulle dominere Europa. Det var ikke nazisme, men det var nært nok til at Stauffenberg sympatiserte med Hitlers maktovertakelse som et skritt i riktig retning.

På et vis hadde Stauffenbergs holdninger mange likheter med Hamsuns ståsted i Norge. Og Stauffenberg trodde på nødvendigheten av en renset og overlegen tysk rase. Han ville fjerne all jødisk innflytelse fra den tyske kultur, selv om han var mot utryddelsen. Og demokrati og parlamentarisme hadde han virkelig bare forakt til overs for. Aristokratene skulle herske.

Slike holdninger gjør von Stauffenberg til en vanskelig helt, så de tones ned. Publikum trenger noen å holde med, føle for. Slik Schindlers liste gjorde Otto Schindler til en langt bedre mann enn han var. Vi trekkes mot mørke punkter i menneskenes historie, men har behov for å gjøre menneskene bedre: Heltene renere, skurkene mer interessant komplekse. Og vi aksepterer at historiske filmer inneholder fiksjon. De gis en frihet med fakta vi aldri hadde gitt biografier i bokform. Da Dan Brown lekte med historien i Da Vinci-koden, var det selvsagt fiksjon, ikke historie. Film bruker ikke samme skillet.

Peter Morgan, dramatikeren som skrev manus til «The Queen» og til «Frost/Nixon», som nå kommer på kino, forsvarer sin rett til å gjøre skikkelsene mer sympatiske. Hvis ikke hadde ikke publikum giddet å sitte gjennom filmen, sa han til Nick Fraser i Observer. Og trenger Morgan en telefonsamtale mellom Frost og Nixon for å få plottet til å gå opp, dikter Morgan inn en. Slik Oliver Stone lekte seg med fakta i sin Kennedy-film. Slik Deep Throat aldri sa «Follow the money»

Jeg så engang, i liten skrift på rulleteksten til en amerikansk film, en kort og klargjørende setning: «Nokså basert på en temmelig sann historie». Den var jo nesten for god til å være sann.