Tenke seg til

Venstresidas nye tenketank kan bli et bra tilskudd til den norske debatten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige uke ble Klassekampens lesere informert om venstresidas nye håp i kampen om folkemeningen: Tenketanken «Senter for politisk analyse», som skal drives av dugnadsånd, idealisme og kanskje noen kroner fra fagbevegelsen. I en kronikk fortalte initiativtakerne Magnus Marsdal og Kari Anne Moe fra stiftelsen Manifest hvem hovedmotstanderen er: Den liberalistiske tankesmia Civita, ledet av Kristin Clemet, støttet av milliardærene Johan H. Andresen og Jens Ulltveit-Moe. Og rederiforeningen. Og NHO. En drømmemotstander: «Hvis kapitaleierne lykkes med sin satsing på Civita, kan resultatet bli en varig styrkeforskyvning i offentligheten og ytterligere høyredreining av partipolitikken», advarte Marsdal og Moe i Klassekampen-kronikken.

Civita har allerede rukket å legge ut sitatet på nettsida sin, og er antakelig strålende fornøyd med å bli gjort skumlere enn de føler seg selv. Alt ligger til rette for at denne typen tenketanker kan dra nytte av hverandre – og av en partipolitikk der de lange ideologiske linjene blir stadig mer uklare.

Manifests manifest for den nye tenketanken legger vekt på at politikken er blitt for pragmatisk og styrt av kortsiktige velgerhensyn, formulert av politikere som vegrer seg for å si noe kontroversielt. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Man kan forstå at entusiasmen for å drive politikk ikke drives av bensinprisdiskusjoner og statsrådsavganger. Da trengs alternativer. Civita, for eksempel, har vært flinke til å knytte til seg enkeltpersoner med formuleringsevner, og de har arrangert noen interessante debattmøter. Men de har fortsatt mye igjen å gå på hvis de tar mål av seg til å bli en leverandør av forskning, som jo er et viktig område for de virkelig innflytelsesrike utenlandske tenketankene. Kredibiliteten til en vellykket tenketank står og faller på at den ikke blir en lettbeint propagandamaskin – det er en utfordring som nok også vil kjennes for Manifest-tanken.

Civita representerer en ønskemotstander for den nye radikale tenketanken. Spørsmålet er likevel om det egentlig er Civita som sørger for markedets makt over sinnene i dagens norske samfunn. Kanskje ville det være mer hensiktsmessig å ta for seg forskningen som har vært styreledet av Ap-topper i ECON, som har lagt så mange av premissene for en privatisering av norsk industri, slik Bent Sofus Tranøy har vist? Eller i den statsstøttede oljeforskningen, som legger føringer for en bestemt utvikling av oljepolitikken, og i altfor liten grad har vært kritisk, slik Helge Ryggvik har argumentert for i flere debattartikler her i avisa?

Men det er ikke forskningen som står i fokus for venstresidas nye tenketank. Det er kampen om praten rundt formiddagsmaten rundt om i landet. Det er et godt kampfokus. De som står bak har allerede vist at de er gode på det: Stiftelsen Manifest ferske forlag har fått mye oppmerksomhet for sine bokutgivelser. Å klare å få en tittel som «AFP på en-to-tre» til å bli vårens heiteste skrift for radikal ungdom som er sultne på ideologisk tankegods, må sies å være en bragd som lover godt for den nye tenketankens posisjon i norsk offentlighet.