Teppefall

Avlysningen av en «Hamlet»-forestilling på Det Kongelige Teater i København er i seg selv blitt til en scene som diskuteres over hele Europa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR WENCHE FOSS/b> ber en av verdens fremste filmskapere, danske Lars von Trier, om å skamme seg, og når saken handler om «Hamlet», skuespilleryrket og mennesker med Downs syndrom, er det grunn til å lytte. Med sitt veldige virke innenfor disse områdene er hennes autoritet hevet over tvil. Likevel kan det være gode grunner til å innta et litt annet ståsted i striden som pågår på Det Kongelige Teater i København og som fortsetter som debatt i mange europeiske land. Saken er ikke enkel, verken etisk eller kunstnerisk.

KORT FORTALT: Det Kongelige Teater har avlyst høstens «Hamlet»-oppsetning i den kontroversielle sveitsiske teaterinstruktøren Stefan Bachmanns regi. I rollen som Ofelia valgte han en kvinne med Downs syndrom. Christina heter hun. Alle var enige om å forsøke dette. Under prøvene ble imidlertid tre av skuespillerne mer og mer skeptiske, og sa til slutt stopp. De tre, som er svært kjente skuespillere i Danmark, mente Christina ble manipulert og bedt om å spille på en måte hun ikke forsto rekkevidden av. Dermed faller hele forestillingen sammen. 470 teaterstoler vil stå tomme i i alt 40 kvelder utover høsten. Men krangelen er godt i gang - på flere nivåer. Lars von Trier sender leserinnlegg til Politiken der han omtaler teatrets avlysning som en «genetisk diskriminering». Det Kgl. Teater bør stenges, og skuespillerne som har reservert seg, bør få sparken. Teaterinstruktør Bachmann sier at dansk teater er gammeldags, mens tyske aviser skyter skarpt mot Bachmann: - Det er en avgjørende forskjell på hvorvidt vi har å gjøre med iscenesatt fantasi eller om man forsøker å utnytte en mongoloid kvinne som ikke skal spille skuespill, men bare være seg selv, skriver Frankfurter Allgemeine Zeitung, som kaller dette sensasjons- og autentisitetsliderlighet. Her fra nord roper Wenche Foss at det hele er en hån mot Shakespeare, yrket og mongoloide.

EN ISOLERT ETISK betraktning vil måtte legge avgjørende vekt på hva Christinas foresatte, rådgivere og støttende landsorganisasjoner mener. Og ikke minst på Christinas egne reaksjoner under prøvene. Hennes foresatte og rådgivere har hele tida gitt sin aksept til prosjektet. Det var ikke de som sa nei. Derfor har teatret etisk sett stått på trygg grunn. Er det så riktig å instruere Christina til nærmest å spille seg selv, fordekt i en annen rolle? Her blandes kunst og etikk på en måte det ikke fins noe enkelt svar på. Etikken berører med andre ord ikke bare Christina, men også yrkesutøverens syn på eget fag. Derfor bør de tre skuespillerne selvsagt innvilges rett til å reservere seg. Lars von Triers heroiske og dogmeaktige kompromissløshet kan gjøre seg godt ved flaggheisingen, men vil samtidig drive ethvert teater mot indre strid.

Innebærer kunstnerisk frihet en rett for andre til å reservere seg? Det aner meg at dette kan være et kinkig spørsmål for et teaterensemble.

VALGET AV CHRISTINA ble ikke sosialt eller etisk begrunnet, snarere kunstnerisk. I et intervju med Der Tagesspiegel sier Stefan Bachmann at Ofelia er et problem for enhver instruktør:

- Rollen befinner seg et sted mellom myte og kroppsløshet. Hamlet er en outsider, men hans monolog gir et innblikk i hans person. Med Ofelia har man ikke den muligheten. Hun er hemmelighetsfull og forblir et fremmedlegeme på scenen. For oss er mongoloide urørlige, de har helligstatus og blir som outsidere diskriminert.

Sjefdramaturgen ved Det Kgl. Teater, Karen-Maria Bille, skriver i et leserinnlegg i Politiken at man ikke minst har arbeidet med skuespillets to kvinner - Gertrud og Ofelia - som kontraststudium. Sammen tegner de et radikalt bilde av det kvinnelige universet, som, fratatt enhver form for «normalitet», framstår som polarisert mellom den evnesvakes uskyld og den korrumperte kvinneligheten hos dronning Gertrud. Dette kunstneriske opplegget var det enighet om. I ettertid har også en rekke danske teaterinstruktører sagt at det burde bli fullført - med nye skuespillere.

VED DET KONGELIGE TEATER ble Christina ivaretatt, også i vurderingen av at teater - i motsetning til film - skjer på direkten med publikum til stede, kveld etter kveld. Likeledes var det rom for å reservere seg. Da burde oppsetningen ha blitt fullført slik at både publikum og samfunnet for øvrig kunne blitt utfordret og tatt stilling.

Kanskje kunne vi oppdaget nye sider, ikke bare ved Shakespeares «Hamlet», men også ved forholdet til funksjonshemmede? Uten å ha sett stykket bruker kritikere i Oslo ord som hån, mens de i Frankfurt karakteriserer den aldri oppsatte forestillingen som sensasjons- og anstaltmakeri. Dessverre synes slike reaksjoner å være langt mer utbredt og å ha preget teaterhistorien i langt større grad enn unge instruktørers eventuelle trang til å provosere for provokasjonens skyld.

I dette tilfellet har et altfor tidlig teppefall stanset oss ved grensa, mens en av teatrets viktigste oppgaver er å føre oss over den og inn i ukjent terreng.

Er ikke det et mål her til lands også?