Terapi for Ari

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ari Behn er noe for seg selv, og det har han nok alltid vært. Lørdag startet han sin personlige vendetta mot Slottets tidligere soussjef Carl-Erik Grimstad i VG. «Det er hver gang like patetisk å høre ham remje i vei, stakkars akterutseilte og bitre mann», sa Ari og poserte med korslagte bein og forfatterbekledning i skrivestua i Lommedalen. Han hevdet dessuten at Grimstad hadde vært «storforlangende da han arbeidet på Slottet».

Debatten løp dermed løpsk over kaffekoppene: Hva vil Ari oppnå? Og hva synes Slottet? Vanker det klapp på Aris velkledde skuldrer fra kona og svigerforeldrene? Eller er alle rojale skuldrer nå iskalde?

Det rant over for Ari. Han sier han har hatt depresjoner og følt «total ensomhet». Det føles som om han har vært på en vandring til Sydpolen alene. Men etter å ha gått hele runden i P4, «Her og nå», «Dagsnytt atten», «Tabloid» og «RedaksjonEN» på løpende bånd mandag, smilte han. Det var godt «å slippe ut steam». Mediedagen var ren terapi. Ari var lettet. Befridd. En fri mann igjen. Det er nok slik at Ari Behn ikke kan tie. For forfatterverstingen fra Moss er det direkte skadelig å holde igjen. Han er ikke slik skapt. Ari Behn er skapt til å renne over, ikke til å holde igjen. Han trenger å kaste hansken, helst ganske ofte og veldig offentlig – i alle fall en gang i året.

Da Kjetil Rolness, sosiolog og Dagblad-skribent med hang til porno og kitsch, kalte Behn «svigersønnen fra helvete», troppet Ari opp i Dagbladets redaksjon og kastet en hanske. Det funket veldig bra. Ari slapp å gå den lange turen til Sydpolen (alle ser jo at han ikke er skapt til det). Selvsagt er det litt problematisk for Ari (og Slottet) at rollen som prinsessegemal nettopp er å tie og tåle. Men Ari har aldri utgitt seg for å være en vanlig gemal. Vi har mange hansker å se fram til. Særlig nå som han har begynt å drikke Champagne med sin gamle svirebror Per Heimly igjen. Den nye vinen er ikke sur likevel.