Terje og Thorbjørn

Thorbjørn Jagland må være en av få i Sør-Norge som har beholdt humøret i sommerregnet. Jeg lurer på om det kommer av at han treffer Terje Rød-Larsen oftere enn ellers. I alle fall baler Arbeiderpartiets leder med de store tanker om partiets framtid og landets styre. Det trykkes ikke et avisintervju uten at han kommer med frieri til Senterpartiet. Men det er ikke lett å vite hva han vil med det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Terje Rød-Larsen sto første gang fram som Thorbjørn Jaglands fortrolige under regjeringsdannelsen i 1996. Siden har han vært partilederens viktigste rådgiver ved siden av LO-sjefen Yngve Hågensen. Rød-Larsen blir nok utenriksminister neste gang. Jagland har også andre gode ferievenner i Risør-Kragerø-traktene, men få med utgangspunkt i partikretsen etter at Martin Kolberg ble styrtet ut i kulden i forbindelse med regjeringsdannelsen. Det var en fæl erfaring.

  • For Jagland er forunderlig keitet i møte med mennesker. Han har ikke begavelse for de små tingene det er så viktig å ha sans for når du er i lederposisjon. Han er ingen Einar Gerhardsen som husket alle han noen gang hadde hilst på, og som kunne avsløre en varm interesse for familie, sykdom eller merkedager hos selv perifere personer i bevegelsen. Det fortelles om Jagland at det etter forrige stortingsperiode var folk i stortingsgruppa han ikke hadde snakket med, til tross for at han var dens formann i tre av de fire åra. Det skaper sårhet på den ene siden, og ytterligere skyhet hos Jagland. Men jeg ser ikke bort fra at Terje Rød-Larsen gjerne vil ha Jagland for seg selv.
  • Hva har de så kokt i hop i Risør i sommer? Jeg antar at en hovedstrategi fortsatt må være at det er best om sentrumspartiene kjører regjeringsskuta på grunn. Det vil øke oppslutningen om Arbeiderpartiet. Men den viktigste meldingen om regjeringen kommer i disse dager i vinduskonvolutt fra banken: Regjeringens økonomiske politikk skaper ikke tillit i markedene. Jo lenger Arbeiderpartiet lar det synke inn i folks bevissthet, desto høyere blir galluptallene.
  • Likevel gjør Jagland seg fin for Senterpartiet. «Jeg trives sammen med Anne,» sier han. Men Anne svarer kaldt: «Glem det.» Kanskje begynner hun å like seg i regjeringskontorene? De fleste som har vært der synes at det er mye hyggeligere enn på Stortinget. Så hun vil nok gjerne fortsette. Det skjønner nok Jagland. Derfor kan han ikke tenke på noe kortsiktig kjærlighetsforhold. Og om så Carl I. Hagen skulle alliere seg med Arbeiderpartiet og felle regjeringen, vil jo ikke Stortinget forandre seg. Derfor må i det minste den kortsiktige taktikken være at Hagen får skylda hvis regjeringen faller. Senterpartiet vil sikkert likevel være så sure at en avtale om den økonomiske politikken vil sitte langt inne for Jagland. Det store, nødvendige kompromisset er simpelthen umulig å få til, med mindre nasjonen kommer ut å kjøre for alvor.
  • Så bedømt ut fra Arbeiderpartiets ståsted er Jagland tjent med å føre ansvarlighetslinja videre, og la Bondevik styre. Det har sjelden vært gunstig å overta regjeringsmakten midt i stortingsperioden. Og i øyeblikket er det lite som tyder på at det lar seg gjøre for Jagland å lage en annen parlamentarisk struktur, verken med Sp, Hagen eller Høyre, som jo er Ap's symbolmotstander.
  • Så kan han la det skure til over kommunevalget. Det vil ganske sikkert gi KrF og Sp en støyt som svir etter dramatiske innstramminger og et år med høyere rente. Jagland kan si hver dag som går: «Hva var det jeg sa?», og velgerne vil smått om senn huske mer og mer. Men her er en ukjent faktor: maktlysten. Jagland har den nok, men Terje Rød-Larsen har den sannsynligvis enda mer. For det er bare under Jagland han kan bli minister igjen, selv om han er blitt ambassadør med alle pontifikalier under Bondevik.
  • Men en enda større ukjent ligger i Jaglands videre skjebne innad i Arbeiderpartiet. For hvis han nå tar makten, og ikke får snekret skikkelige parlamentariske bein å stå på, vil det bli en uryddig seilas som neppe vil gi 36,9 prosent ved neste valg. Og da vil det helt sikkert komme krav om at han må skiftes ut.
  • Slik kan det tenkes at de sitter og snakker sammen, Terje og Thorbjørn, mens regnet siler ned over Bondeviks sommer. De er begge gode i taktikk og prosess, og prosessen er åpenbart i gang, for både AUF-lederen og fylkesledere lyder som et ekko av Jagland: «Fri til Anne.» Men hva er kjernen i politikken? Hva vil de med Norge ut over å regjere ansvarlig? Svaret blåser vekk i vinden.