Terroren i Nord-Irland

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • En blodig terrorbølge truer fredsforhandlingene i Nord-Irland. Ytterliggående grupper på begge sider av konflikten har de siste seks ukene stått bak ti drap. I går kveld sørget partene for at voldsspiralen tok en ny dramatisk omdreining da både en katolikk og en protestant ble skutt. Til nå har ikke terroristene oppnådd målet om å stanse de lovende forhandlingene som pågår på et slott utenfor Belfast.
  • Storbritannias statsminister Tony Blair og hans irske kollega Bertie Ahern har investert betydelig prestisje i det britisk-irske dokumentet som ligger til grunn for forhandlingene. Dette bygger på et kompromiss mellom interessene til pro-irske nasjonalister og de pro-britiske unionistene. Planen er å etablere en ny folkevalgt forsamling for Nord-Irland og felles politiske og administrative organer med både Storbritannia og Irland.
  • Disse elementene er kjent fra tidligere. Det egentlig nye i denne omgang er at alle de viktigste partiene har akseptert å drøfte dem. For mindre enn ett år siden ville det ha vært utenkelig at lederen for IRAs politiske fløy Sinn Fein, Gerry Adams, og David Trimble, som leder Ulster unionistparti, skulle ha sittet ved samme forhandlingsbord. Blairs direkte kontakt med Adams og Nord-Irland-minister Mo Mowlams møte med protestantiske terrorister i Maze-fengslet er resultater av en sterkere vilje til fred enn det John Major og hans konservative regjering demonstrerte.
  • Blairs mål er å legge fram et forhandlingsresultat til folkeavstemning i Nord-Irland innen utgangen av mai. Etter 29 år med borgerkrig er det ingenting befolkningen ønsker seg mer enn fred. Familiene til de siste ofrene trygler terroristene om å stanse drapsbølgen, og over 90 prosent av befolkningen støtter en fredelig løsning.
  • I Midtøsten gikk fredsprosessen framover så lenge partene ikke lot drap og terroranslag innvirke på forhandlingene. Også i Nord-Irland er det en grunnleggende forutsetning for fred å eliminere vold som politisk virkemiddel.