Terrorens mål

Bombene i London har ekko i et skrift fra 1870-åras Russland

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke absolutt bekreftet, men alt tyder på at det var fanatiske, islamistiske grupperinger som sto bak bombene i London - som i Madrid for vel ett år siden. Terroren er kommet til Europa, eller rettere sagt: Den er kommet tilbake til Europa. For den har herjet her tidligere - og da tenker jeg ikke bare på IRAs eller ETAs terror, men på den terrorbølgen som startet i Russland for nærmere 150 år siden, som spredte seg til Paris og Wien, og som ebbet ut omkring første verdenskrig. Datidas terrorister kledde forklaringene på sine udåder i ord hentet fra det sosialistiske vokabularet. Nåtidas terrorister benytter en retorikk hentet fra den muslimske tradisjonen. Bak ordene aner vi likevel en verdens- og menneskeoppfatning som er så beslektet at den kan bringe oss på sporet av hva som driver også dagens terrorister.

Selv framstiller de moderne terroristene seg som overbeviste og strengt troende muslimer. De vil gjenopprette det kalifatet som i deres øyne eksisterte fra Profetens tid til Det ottomanske rikets undergang i 1924. Men vi skal legge merke til at i den grad vi kan ha noe begrep om hvilket samfunn islamistene vil innføre, likner det påfallende på Calvins kirkestyre, slik det utfoldet seg i Genève på midten av 1600-tallet. I all sitt ubehag er deres ideal med andre ord ikke så fjernt fra noe som også finnes innen den vestlige tradisjonen. Så er da også frihet det verste fanatikere vet, uansett hvilken retning de tilhører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At de islamistiske terroristene er de «egentlige muslimer», er en definisjon som blir omfavnet i store deler av Vesten. Da settes de meningsløse handlingene inn i et meningsfylt perspektiv: Vi står overfor en religionskrig, der «muslimene» vil ødelegge de vestlige, åpne samfunnene. Men i det øyeblikk vi godtar at terroristene er ekte og gode muslimer, løper vi terroristenes ærend. Det er nettopp hva de vil: skape en uforsonlig motsetning mellom «dem» og «oss», og overta definisjonsmakten av hva en muslim er. Derfor er det første som kreves av oss i kampen mot terrorismen at vi både i teori og praksis viser at vi ikke tror dem når de sier at de er islams beste representanter. Vi står mer overfor et kriminelt enn et religiøst nettverk. Vi må derfor lytte til de store muslimske miljøene som entydig fordømmer terroren. Det skjedde i Spania, og det har skjedd i Storbritannia.

Vi kommer ikke bort fra at terroristene benytter islam som retorikk og maske. Men vi kommer ikke nærmere drivkraften bak terroren om vi tror at den er rent ideologisk eller religiøst styrt. Og her er vi tilbake til den forrige terrorbølgen som herjet Europa. En av dens fremste teoretiske representanter heter Sergej Netsjajev (1847- 1882). Han har etterlatt seg «Den revolusjonære katekisme». Der heter det: «Den revolusjonære er et fordømt menneske. Han har ingen egne interesser, ingen egne saker, ingen følelser, ingen tilknytninger, ingen eiendom, ikke engang et navn. Alt i ham er oppslukt av én enkelt, eksklusiv interesse, én eneste tanke, én eneste lidenskap: revolusjonen. [...] Han er en uforsonlig fiende av denne verden, og når han fortsetter å leve i den, er det bare for å kunne tilintetgjøre den så meget mer effektivt. [...] Vår sak er den fryktelige, totale, universelle og ubarmhjertige ødeleggelse.»

Bytt ut «den revolusjonære» med «islamisten» og «revolusjonen» med «kalifatet», så blir likheten med dagens selvmordsbombere og terrorister klar. For ingen oppriktig religiøs med et noenlunde klart hode kan tro at dagens terrorister forfekter noen byggende verdier. Hva skulle det være, når de sprenger gud og hvermann i lufta? Det uhyggelige er at deres hat mot en moderne verden synes å være så sterkt at det er ren ødeleggelse de sikter mot. Ut fra uklare tanker - som uten tvil er de mest virksomme - vil de skape panikk, angst, kaos. Hva som kommer etterpå, er «de kommende generasjoners sak», som det også står i Den revolusjonære katekisme. Historien har vist at en gjennomgripende, samfunnsmessig angst ikke avler annet enn despoti. Også en annen slektning av de moderne terroristene, Hitler og hans menn, søkte å skape kaos for å få despotiet på plass. Også de var bærere av en destruksjonsvilje av religiøse dimensjoner.

Derfor er det neste som kreves av oss i kampen mot terroristene at vi bekjemper angsten, og ikke innfører despotiet bakveien, ved å gi opp det åpne samfunnets institusjoner og strukturer for angivelig å «beskytte oss mot terrorisme».