Terrorismen og vi

Invaderte og okkuperte områder blir rugekasser for nye rekrutter av sinte, unge kvinner og menn som er villige til å ofre eget og andres liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«ER VI

blitt tryggere?» var spørsmålet som ble stilt til et panel av antiterroreksperter i et seminar ved det juridiske fakultetet ved New York University før jul i fjor. Ekspertene svarte «nei» på spørsmålet i en serie foredrag fulle av forslag til nye drakoniske sikkerhetstiltak. Ingen av ekspertene bekymret seg for den individuelle friheten, demokratiet eller rettsstaten i det ekstreme overvåkingssamfunnet de anbefalte. De mente at et samfunn der alle er mistenkte terrorister inntil det motsatte er bevist, var blitt nødvendig. Likevel ville det være umulig å stoppe den enslige amerikaneren som uten å melde seg inn noe sted konverterte til en eller annen militant retning og slo til.

Før 11. september 2001 var den største terrorhandlingen på amerikansk jord utført av en veteran fra den første Golf-krigen, Timothy McVeigh, som i det stille hadde utviklet seg til en militant høyreekstremist. Han drepte 168 mennesker med bare en medhjelper.

ETTER ANGREPENE

i Madrid har norske politikere unnlatt å kreve mer overvåking og politi for å oppdage, stanse og uskadeliggjøre terrorister før de kan slå til. Men professor Janne Haaland Matlary krevde mye mer overvåking mandag da hun deltok i Redaksjon EN i NRK. Hun sa at etter Madrid må vi bare godta mer massiv og invaderende overvåking. Programleder Johansen grep begeistret tak i dramatikken og tolket utspillet slik at vi må sette ut i livet en lokal versjon av den massive svekkelsen av borgerlige rettigheter som president Bush har gjennomført i USA. Da ble selv Matlary forskrekket. SV-leder Kristin Halvorsen sa nokså kronglete at «dette er en balansegang vi må gå». Bare forsker Espen Barth Eide hadde åndsnærværelse til å minne om hvor galt det bevislig går når overvåkingen får vidtrekkende fullmakter.

USA DISPONERER

verdens største høyteknologiske etterretningsapparat, der CIAs spioner bare er en liten del, men har et budsjett på over 200 milliarder kroner. Likevel klarte ikke CIA å avverge angrepene 11. september 2001. Overvåking og etterretning er viktig i kampen mot terroren, men kan ikke garantere mot terrorangrep.

Massive invasjoner og okkupasjon, som USA har gjennomført i Afghanistan og Irak, stopper heller ikke terroristene. Ikke engang om USA klarer å fange eller drepe alle i den berømte kortstokken der Saddam er sparesset. Invaderte og okkuperte områder blir rene rugekasser for nye rekrutter av sinte, unge kvinner og menn som er villige til å ofre livet i kampen mot okkupanten.

MANDAG

sa statsminister Kjell Magne Bondevik i en kommentar til bombeangrepene i Madrid at det nå er viktig å utarbeide grundigere analyser av terrorens årsaker. Anvendelsen av denne kunnskapen skulle komme i tillegg til den militære, økonomiske og etterretningsmessige innsatsen som er nødvendige i kampen mot terroren.

Bondevik sa også at Madrid viser at terrornettverket er mer omfattende enn vi visste. Mer omfattende er det nok, men terroren i Madrid tyder på at terrornettverkene er løsere sammensatt enn det etterretningen hittil har trodd. Osama bin Laden er kanskje ikke edderkoppen i nettet, men en av mange, desentraliserte terrorister som bekjenner seg til samme religiøse fundamentalisme.

Den amerikanske terrorkortstokken er et uttrykk for den samme feilslåtte strategien som Israel følger når de myrder palestinske ledere med raketter. For hver de tar livet av på denne måten, melder det seg mange til å ta over plassen i rekkene. Det samme skjedde her i Norge da tyske okkupanter myrdet folk i Telavåg.

Etter Madrid må EU utforme sin egen aktive antiterrorpolitikk. Spanias nyvalgte statsminister krever et utvidet FN-mandat og en oppgave for NATO som betingelse for å beholde de spanske styrkene i Irak. Det spanske valget kan føre til en mer balansert kamp mot terror, med hovedvekt på innsats av politikk og politi framfor militære invasjonsstyrker. Serien av toppmøter i juni mellom USA og EU, G8-landene og til slutt NATO i Istanbul, vil trolig munne ut i et sterkere FN-mandat for Irak og en rolle for NATO i gjenoppbyggingen. De drakoniske, udemokratiske og kortsiktige tiltakene og analysene er ikke bare utilstrekkelige, de er farlige.