Terroristen som forsvant

Terroristen Arfan Bhatti gikk opp i røyk. Tilbake sitter en kriminell med ekstreme politiske følelser, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I RETTSSTATEN inntreffer med jevne mellomrom det viktige punktet hvor det må trekkes en linje som skiller det ulovlige fra det lovlige, det akseptable og det som godtas knurrende og under formell tvil. Bhatti-sakens hovedkomponent har vært tiltalens punkt om terrorforbund. Det er første gang terrorlovgivningen prøves for en norsk domstol, og saken har derfor en slik grensesettende karakter. Realiteten i saken er at domstolen prøver hva som er den nedre grense for terrorisme i Norge. Nå har første instans – tingretten – gitt sitt svar. Der frikjennes Bhatti for terrorforbund, men dømmes for å ha medvirket til skuddene mot den jødiske synagogen. Under tvil anser retten at skuddene bare var skadeverk, og at de ikke utløste nok frykt til å være terrorisme.

TERRORLOVENE og utvidelsen av politiets etterforskningsmetoder er et resultat av et historisk pålegg fra FNs sikkerhetsråd og nasjonal lovgivning. Den direkte foranledningen for denne type lovgivning over store deler av verden, var terroranslaget mot USA 11. september 2001. Etter dette står domstoler og politi midt i et veikryss hvor politikk og kriminelle handlinger møter hverandre. Det er et uryddig terreng som frister til vurderinger av bevis og tvil som avviker fra det normale. Tross alt dreier det seg om en type lovbrudd som skaper skrekk og generelt har ringvirkninger av helt uvanlig karakter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NETTOPP I DETTE perspektivet er tingrettens dom i Bhatti-saken så interessant. I stedet for å senke beviskravene i politikkens navn, insisterer tingrettsdommer Kim Heger på å holde dem høyt, dvs. foreta en tradisjonell vurdering av bevis og tvil. I dommen heter det at terskelen for å falle inn under terrorparagrafen er høy, og at lovgiver har ment det skal være slik. Slik bedømmes også den såkalte terrorsamtalen der det framsettes trusler mot norske jøder og mot USAs og Israels ambassader. Dommens kjerne når det gjelder terrorlovgivningen finnes nettopp i vurderingen av denne samtalen.

RETTEN FINNER at samtalen inneholder skremmende tanker og ideer. Nettopp derfor finner den grunn til å understreke at «det ikke er utsagnenes råskap som er belagt med straff». Bevistemaet er hvorvidt det foreligger en endelig og alvorlig ment avtale om å gjennomføre et terroranslag. Retten understreker dette for at samtalens tema «ikke skal blende for de strenge beviskravene i strafferetten». Det er i en slik sammenheng at aktoratets møysommelige byggverk av indisier, sms-meldinger, telefon- og romavlytting faller sammen. Noen tilstrekkelig konkret, endelig og alvorlig ment avtale om terroranslag mot de to ambassadene er ikke tilstrekkelig bevist. De to medtiltalte ble derfor frikjent, mens Arfan Bhatti fikk åtte års forvaring for andre forhold, bl.a. medvirkning til drapsforsøk.

DET ER LETT å fastslå at tingrettens dom er et kontant og smertelig nederlag for påtalemyndigheten og Politiets sikkerhetstjeneste. Norges første terrorsak ble et bomskudd, i hvert fall i tingretten. Derfor vil det være særdeles interessant å se om påtalemyndigheten aksepterer dommen, eller om den velger å bringe den videre til en høyere rettsinstans. Noe som taler for å la den bli stående er at loven er endret siden tiltale ble tatt ut. Enda et nederlag vil heller ikke være noen pryd for myndighetene. På den annen side har statsapparatet en refleks for å slå hardt tilbake hver gang det dreier seg om rikets sikkerhet.

TERRORISTEN Bhatti er i mellomtida redusert til en kriminell i det midlere sjikt, dvs. et sted hvor det finnes en viss kompetanse når det gjelder vold og utpressing, men ikke de helt store inntekter. Bhatti har ingen organisasjon, bare et løst nettverk av bekjente som kan ordne våpen eller ekstra muskelkraft. Han har hatt en livsstil som på ingen måte kan forenes med islams krav til normer og moral. Likevel er det ingen tvil om at han – som mange andre unge menn i Europa med muslimsk bakgrunn – har utviklet sterke politiske følelser som retter seg mot bl.a. USA og Israel. Han ble dømt for å ha skutt mot den jødiske synagogen, selv om retten under tvil kom til at det bare var skadeverk.

RETTEN MENTE også at Bhatti hadde potensial for alvorlige politiske voldshandlinger, men at dette ikke ble realisert. Framfor alt sier tingretten at det er forskjell på meninger på en ene side og konkrete planer og handlinger på den andre. Så er det også her skillet går mellom rettsstaten og stater uten rett.