TEST

En dag preget av lysten til å drepe mygg og sandfluer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så godt som alle av oss plages gjennom natten. Av en eller annen grunn har det blitt verre nå. Kanskje myggen omsider har forstått at vi er her og at vi er et lett bytte. Ikke har vi noe særlig igjen av myggmidlene heller. Og Euraxen, vår beste venn, er straks tom (den tredje tuben). Egil, desperat, tok saken i egne hender i natt, og gikk en kilometer bortover stranden,

helt til et område hvor det er mindre sand og nesten bare skjell. Der sov han visstnok ganske godt, men han ville ha vært et lett bytte for regnet, som heldigvis, for Egil, ikke kom denne natten.

Jeg oppdaget i dag at Martins dykkerhansker er det aller aller beste å klø med. De har en veldig ru og grov overflate, nesten som en kjøkkenrasp. Det lindrer en stund. Og saltvann. Masser av saltvann. Det gjelder å bade mye.

Men solen er så sterk at heller ikke det er bare enkelt. Det er i det hele tatt mange valg å ta.

Lysten til å drepe mygg har naturligvis lagt en liten demper på forskningen. Det er bare å beklage. Men jeg føler meg allikevel stadig sikrere på at de små bjørnene (som mitt fossilfunn tyder på at har eksistert her) må ha kommet fra Peru, og at det igjen muligens peker mot at det en gang har vært en vanlig, kanskje til og med hverdagslig, ting (ikke bare blant dyr, men også blant mennesker) å dra over havet fra Peru og vestover mot Polynesia, og hit til Manuae. Hvordan de krysset havet legger jeg meg ikke opp i. Jeg har rett og slett ingen aning. Heyerdahl har antydet en måte, kanskje stemmer den, men det kan også ha vært andre muligheter. Det får andre finne ut av. I den moderne forskningen gjelder det å begrense sitt felt. Hvis ikke blir man aldri tatt alvorlig. Dette har jeg forstått, selv om jeg befinner meg på et relativt tidlig stadium i forskerkarriereren min. Jeg føler at jeg har mitt på det tørre.

Det er slik det er å forske. Man går fra det generelle til det spesielle.

Noen ganger har man masser av indisier, andre ganger gjetter man litt og en gang i blant bruker man intuisjon og følelser. Det viktigste er at man søker sannheten. Og det gjør vi jo. Jeg føler meg temmelig sikker på at vi finner ut av det slutt.

I dag har vi forsøkt å fiske uten hjelp fra våre venner Mii og Tuaine. Det gikk ikke så godt. Vi fikk oss en lærepenge. En O-fags-lærepenge. Naturen er mer mangslungen og sammensatt enn vi tror. Det er ikke enkelt å fiske.

Vi fikk bare en fisk, og det er ikke nok, så må vi spise mye ris og lite fisk. Litt bittert er det. Men vi forsøker å lære av det. Vi lærer mye. Vi har f.eks. lært at det ikke nødvendigvis er sant at nød lærer naken kvinne å spinne. Noen nakne kvinner lærer aldri noe som helst.

Etter gårsdagens melding ble det et lite munnhuggeri blant oss. Det viste seg nemlig at jeg hadde utelatt noen titler på listen over lesestoffet vi har med oss hit. Kim og Yngve følte seg litt sviktet, men jeg føler at jeg har mitt på det tørre, fordi jeg oppfordret alle, ved frokostbordet, for godt over en uke siden, til å fortelle meg hvilke bøker de hadde. Når den oppfordringen ikke har blitt fulgt, kan det ikke være mitt ansvar. Men her er de som ble glemt: Nausea av Sartre, Invention of Solitude av Paul Auster, The shape of content av Ben Shahn, Merk Verden av Tor Nørretranders (svensk utgave), marsnummeret av Arena, februarnummeret av Sight & Sound, samt Time fra 2. feb. inneværende år.

Så er den saken i hvert fall ute av verden.

bildetekst: gruppebilde med den eneste fisken vi fikk i dag. O-fag er ikke

alltid så lett.