That woman

Når siste ord er sagt, blir én setning stående igjen etter Bill Clinton.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I did not

have sexual relations with that woman, Ms. Lewinsky.

Bill Clinton stirrer olmt inn i hele verdens blikk, legger trykk på hver stavelse og poengterer hvert ord med pekefingeren. «That woman» blir nærmest spyttet ut før han, som ved en ettertanke, kommer på at praktikanten som betjente ham i det ovale kontor faktisk har et navn. Eh, Ms. Lewinsky.

Jeg var forberedt på hva som ville komme da jeg satte meg ned for å se BBCs intervju med Bill Clinton på NRK i går kveld. Men allerede ved det første glimtet av Clinton bak mikrofonen skjøt hendene automatisk opp til ansiktet i et forgjeves forsvar mot nok en gang å overvære hans pinligste øyeblikk.

Selv etter utallige

visninger får gjensynet med klippet seeren til å krympe seg i skam på mannens vegne. Frekkheten. Løgnen. Feigheten. Maktarrogansen. Selvrettferdigheten. Alle presidentens svakheter synes avdekket i denne ene lille setningen. Mens hans store forbilde, John F. Kennedy, bygde sitt ettermæle på setninger av ren poesi, blir Clinton stående med en ussel løgn. Det fins ikke rettferdighet.

Som jeg kunne ha frydet meg hvis det hadde vært den sittende lille løgneren som hadde blitt tatt med buksa nede og måtte svelge all stolthet for åpen skjerm. Men han er bare tatt i krig og kan blånekte seg til enda en periode i Det hvite hus. Hvis George W. Bush hadde tilbrakt mer tid med sine praktikanter enn Dick Cheney, ville verden vært et tryggere sted. Men så dum er han dessverre ikke.

Det er bare

Bill som kunne være så dum. Angivelig er han historiens mest intelligente og beleste president, med en hjerne som holdt døgnåpent i det ovale kontor, hvor han slet ut de beste av de beste i endeløse diskusjoner om politiske dilemmaer. Likevel framsto han som avslappet og folkelig med et stort bankende hjerte for samfunnets svakeste. Kombinasjonen var forførende, ikke minst for ham selv, skulle det vise seg. Hans ambisjoner måtte stadig justeres i møtet med virkeligheten og en republikansk-dominert Kongress.

I intervjuet med David Dimbleby viste han seg både fra sin verste og beste side. Selvrettferdigheten og den voldsomme patosen i hans angrep på pressens rolle i Lewinsky-saken svekket en velfortjent kritikk. Det gjorde vondt verre da han forsvarte sin løgn med at han ble lurt i ei felle av republikanerne. Men da Clinton fikk snakke om utenrikspolitikk, var det vel knapt noen som ikke ønsket at han fortsatt var i Det hvite hus. Hans advarsel mot amerikansk alenegang i kampen mot terrorisme var en øyeblikkelig klassiker:

You have

to ask yourself, is it possible to kill, jail and occupy all these people? If the answer is no, you need allies.

Men det skal George W. Bush ha. Han ville aldri servert det amerikanske folk en slik løgn som Clinton gjorde. Det krever en sammenhengende setning med subjekt og predikat.