The Eagles flyr igjen

I morgen står The Eagles på en norsk scene for aller første gang. Den amerikanske suksessgruppa spiller for mer enn 9000 mennesker i et utsolgt Oslo Spektrum, og det blir garantert gjenhør med gamle slagere som «Hotel California», «Desperado» og «New Kid In Town».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Når helvete fryser til, var Eagles-sjef Don Henleys standardsvar på spørsmålet om når gruppa skulle starte opp igjen. I 1994 må det ha vært minusgrader i helvete, for The Eagles var tilbake med både turné og plate.

Krangel og kokain

The Eagles gikk i oppløsning i 1980, etter flere år med eventyrlig suksess, krangling, såre egoer og hauger av kokain. De var en av gruppene som levde ut alle rock'n'roll-mytene, og som hadde råd til det. Eagles var identisk med limousiner og privatfly, groupies og narkotika. Men livsstilen krevde sitt.

Etter å ha sunget myke, fredsommelige sanger som «Take It Easy» og «Peaceful Easy Feeling» på den siste konserten i Long Beach, California i 1980, gikk gruppa av scenen med stive smil. I garderoben skjelte medlemmene Glenn Frey og Don Felder hverandre ut, Felder knuste en gitar mot veggen, og løp ut. Det var slutten for The Eagles.

- Jeg vil ikke legge all skylden på narkotika, det blir for enkelt. Men det er nok riktig å si at kokain kan ha fått fram det verste i noen av oss, sa Glenn Frey flere år seinere, da temperamentene var kjølnet.

I dag er de fem medlemmene som hatet hverandre i 1980, venner nok til å turnere sammen.

Og 90-tallets Eagles står for en helt annen livsstil: Hele bandet nærmer seg femti (Henley fyller 49 i kveld), og nå er de mest opptatt av naturvern, kildesortering og gjenvinning. Turneen er erklært stoffri, og det er nok et mye sunnere band som er på veien nå enn for tjue år siden.

Laidback countryrock

Laidback, country-inspirert musikk med harmonisang og flerstemte, velklingende gitarsoli. Det er countryrock og det er Eagles.

Denne musikkformen - til da mest forbundet med Byrds og Flying Burrito Brothers - ville de fire i The Eagles satse på da de sa opp jobben som backingband for Linda Ronstadt i 1971.

Don Henley, Glenn Frey, Bernie Leadon og Randy Meisner utgjorde det opprinnelige Eagles, i dag består gruppa av Henley, Frey, Don Felder (kom med i 74), Joe Walsh (76) og Timothy B. Schmit (77).

The Eagles' første to plater ble produsert av Glyn Johns, en hardbarket engelskmann med studioerfaring som tekniker for Rolling Stones og Led Zeppelin, og produsent for «Who's Next» med The Who. Han likte amerikansk country, og likte den biten av The Eagles' sound. Men han sto fast på at Eagles-gutta ikke hadde peiling på å spille rock. De var et balladeband.

- Av og til gråt vi, sa Don Henley om det første strabasiøse studiosamværet med Glyn Johns i London.

Reagans datter

I studio ble maktstrukturen i bandet slått fast. Henley og Frey var sjefene: De skrev mest, de sang mest og de bestemte mest. Når Leadon og Meisner kom med sine ideer om hva slags låter de kunne bidra med på «Desperado», fikk de kort beskjed fra Henley og Frey: «Det har vi allerede tatt hånd om».

Og da den ekstra gitaristen Don Felder ble trukket inn i 1974, ble Leadon usikker på sin rolle. Sånt hjelper ikke på det interne band-miljøet. Men av og til fikk merkelige forslag aksept.

På albumet «One Of These Nights» forlangte Leadon at hans gode venninne Patti Davis Reagan (datter av Ronald) skulle få ha med låta «I Wish You Peace». Men Don Henley likte ikke at Patti i intervjuer skrøt av at hun «skrev sanger for Eagles».

- Vi følte ikke at den holdt samme standard som resten av plata, men vi tok den med som et bevis på at vi ville holde bandet sammen, sa Henley.

Sloss

Siste møte mellom en stadig mer frustrert Leadon og Glenn Frey fant sted i en hotellbar. Leadon tok en halvliter og tømte den over hodet til Frey. Dermed var Leadons tid i The Eagles over. Et par år etter gikk en utslitt Randy Meisner samme vei, etter å ha prøvd å slå ned Frey bak scenen.

«Hotel California», innspilt med gitaristen og festmennesket Joe Walsh som nytt medlem i kvintetten, ble en kulturell milepæl: Tenker du syttitallsrock, er det en av platene som definerer tiåret. Noen hevder at du må ta kokain for å forstå den (og Eagles), men det er ikke riktig så ille. Plata forsøker, på en pen og pyntelig måte, å sette fingeren på skyggesidene i det solfylte paradiset på USAs vestkyst.

Det ble ikke lett å lage noen oppfølger til «Hotel California». The Eagles brukte tre år og utallige studiotimer på å perfeksjonere «The Long Run», et album som solgte mest på navnet.

- Jeg synes ikke «The Long Run» er en bra plate i det hele tatt, og jeg blir deprimert av å høre på den, sa Don Henley ti år etter.