The show must go on

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MORGEN KOMMER Egypts utenriksminister Ahmed Abul Gheit på besøk til USAs president Barack Obama. Gheit kommer i stedet for president Hosni Mubarak, som måtte melde avbud etter at hans 12 år gamle barnebarn døde av sykdom. Torsdag er det palestinernes president Mahmoud Abbas som skal sitte i stolen ved siden av Obama i Det hvite hus.

Barack Obama har tatt tak i Midtøsten-konflikten fra starten av som president, i motsetning til forgjengeren George W. Bush. Jordans kong Abdullah hadde samtaler med Obama i Det hvite hus 21. april, forrige mandag var det Israels statsminister Benjamin Netanyahus tur. Den første runden med diplomati skal avrundes med en tale Barack Obama skal holde i Egypts hovedstad Kairo 4. juni, der han ifølge flere meldinger skal legge fram retningslinjer for en ny fredsplan.

SÅ LANGT høres alt bra ut. Men realitetene er dessverre annerledes. Situasjonen i Midtøsten er i øyeblikket fastlåst på alle bauger og kanter.

Netanyahus Washington-besøk i forrige uke er et godt eksempel. Riktignok gjorde Obama det klart at USA ønsker stans i de israelske bosettingene på Vestbredden og at det må opprettes en palestinsk stat ved siden av Israel. Men allerede før de to møttes, hadde israelske myndigheter gitt klarsignal til å etablere enda en bosetting på okkupert område, denne gang i den fruktbare Jordan-dalen. Klarere beskjed kunne ikke Obama få. Bare et par dager etter sitt USA-besøk gikk også den israelske statsministeren ut med en erklæring om at Jerusalem aldri vil bli delt, men forbli hovedstaden i en jødisk stat.

OM OBAMA VIRKELIG ønsker å presse Israel, er foreløpig uklart, men uansett kjemper han mot vindmøllene. Og de er ikke bare israelske. 76 av ett hundre amerikanske senatorer, mange av dem demokrater, har forfattet et brev til sin president der de minner om farene som kan true Israel dersom det blir en fredsavtale med palestinerne. Underskriverne ber også Obama jobbe tett sammen med israelske myndigheter og fortsatt presse palestinerne til «absolutt forpliktelse» i kampen mot terrorismen.

Ser man på situasjonen på bakken, er det ikke mye som tyder på at freden vinner fram. Israelerne fortsetter altså sin bosettingspolitikk på Vestbredden, de holder innbyggerne i Gaza innestengt, og de krever at palestinerne skal anerkjenne Israel som en jødisk stat for at reelle forhandlinger skal komme i gang. 20 prosent (1,4 millioner) av Israels innbyggere er palestinere, og en slik anerkjennelse vil underminere deres stilling ytterligere, sier mange. Derfor vil ingen palestinsk regjering gå til et slikt skritt.

DET SER HELLER IKKE lyst ut på den interne palestinske siden. President Mahmoud Abbas og hans Fatah-parti styrer fremdeles Vestbredden, uten konstitusjonell godkjenning, islamistpartiet Hamas kontrollerer Gaza etter å ha tatt makten i en væpnet konflikt med Fatah for snart to år siden. Med Egypt som mellommann har de to palestinske grupperingene i månedsvis forsøkt å bli enige om en samlingsregjering. «Nå er det like før», har vi hørt fra egyptisk side en rekke ganger uten at noe har skjedd. Sist torsdag utnevnte president Abbas en ny palestinsk regjering på Vestbredden – uten deltakelse fra Hamas. Det var heller ikke overraskende. For hvis Hamas kommer med i en regjering, vil verken USA eller en rekke andre vestlige land forhandle med palestinerne. Blir det fred av slikt?

Den egyptiske utenriksministeren vil bli varmt mottatt i Det hvite hus, og vi kan vente oss positive uttalelser etter møtet. Slik må det jo også være, skal optimismen få leve. Når Mahmoud Abbas kommer på torsdag, vil han selvfølgelig framføre alle palestinske klagemål, men samtidig skryte av USA som tilrettelegger for fred. Men selv om Obama lytter så godt han kan, er det lite han kan gjøre, ikke minst når han har et like proisraelsk senat som George W. Bush hadde. Og dessverre er det også få som lytter til Abbas på Vestbredden, for han er ikke særlig populær.

MANGE HAR STORE forhåpninger til Obamas tale i Egypt 4. juni, der hans skal henvende seg direkte til den muslimske verden. Det nye fredsinitiativet skal blant annet bygge på den arabiske fredsplanen fra 2002, der Saudi-Arabia var initiativtaker. Planen går i korthet ut på at alle medlemslandene i Den arabiske liga anerkjenner Israel mot at Israel trekker seg tilbake fra okkupert område og at det palestinske flyktningproblemet får en «rettferdig løsning». Muligens blir ordbruken en litt annen fra Barack Obamas side i Kairo. Jordans kong Abdullah som jobber med å få alle verdens 57 muslimske land med på planen, sier at målet er at «en tredel av verden skal ta imot Israel med åpne armer» – mot at israelerne godtar opprettelsen av en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden.

Med en israelsk statsminister som ikke ønsker en palestinsk stat, synes et slikt utgangspunkt å være nytteløst. Og hvem skal eventuelt ta det første skritt? Kanskje burde man helle litt malurt i Obamas beger og forholde seg til realitetene.