The world 2002

Den nye globale og rike elitens suksessfylte tilbaketrekking er en flukt fra fellesskapene og forpliktelsene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BILDET AV SKIPET «The World» ligger lagret på en framtredende plass i min egen hukommelses kavalkade over året 2002. Navnet, luksusen og adressen de sju verdenshav har jeg katalogisert under bokstaven H for hovmod, et diskré hovmod. «The World» er et ektefødt barn av tidsånden - et vitnesbyrd fra siste år. Bare så synd at det ble Fosen som skulle føde dette eksemplet på hvordan den globale elite kan unndra seg fellesskapet og seile sin egen sjø. Det betyr ikke noe hvor disse kosmopolittene er, bare at de er.

I SIN BOK OM fellesskap beskriver den kjente sosiologen, professor Zygmunt Bauman, den nye globale eliten. De er rike. De kommer gjerne fra forretningsverdenen eller underholdnings- og kulturindustrien. De har ingen adresse, bortsett fra e-postadressen og mobiltelefonens nummer. De er eksterritorielle og befinner seg derfor i en garantert fellesskapsfri sone. Han henviser blant annet til en amerikansk undersøkelse blant slike menn og kvinner. Den viser hvordan disse menneskene oppfatter seg selv som verdensborgere. En leder i Nike-konsernet «holder bestemt på sin eksterritoriale status og avviser alle som tenker annerledes: De eneste som vil bekymre seg om nasjonale grenser er politikerne». Men kosmopolittene etterlater seg ingen kultur, de representerer ingen ny og bedre livsstil. Poenget ligger nettopp i at deres gode liv ikke kan etterfølges av andre: «Deres livsstil er en hyldest til stedets irrelevans og derfor umulig å imitere for alminnelige mennesker, de innfødte som er bundet til jorda og som snarere vil møte sure og fiendtligsinnede innvandringsbetjenter enn smilende og vennlige hotellresepsjonister rundt om i verden.» Bauman skriver at den kosmopolitiske forretnings- og kulturelite tilbringer det meste av deres liv i en fellesskapsfri sone. Den suksessfylte tilbaketrekkingen er en flukt fra fellesskapet.

I BOKA PEKER han på hvordan vi søker både trygghet og frihet, men også på hvordan disse to fenomenene vanskelig lar seg forene fullt ut. Motsetningene mellom sikkerhet og frihet og mellom fellesskap og individualitet er et allestedsnærværende dilemma.

For en drøy måned siden ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitet i København og i den forbindelse sa han i et intervju at vi igjen må opplære evnen til kunne oversette individuelle problemer til felles eller offentlige spørsmål. Det er en kunst som var substansen i politikken i den moderne æra, og som går helt tilbake til antikken. Denne kunsten har dårlige kår. I det 20. århundre var fagforeningsmøtet et uttrykk for at arbeiderne ville finne felles løsninger på den enkeltes problemer. I dagens England møter hundretusener hver uke fram for å la seg veie hos vektvokterne, men det er ikke annet enn et eksempel på hvordan individuelle problemer forblir individuelle problemer.

AT ET SKIP SOM «The World» sjøsettes i Norge er ikke tilfeldig og tilfellet har i dag mindre å gjøre med at vi er en sjøfartsnasjon enn at vårt bidrag til beholdningen av rike mennesker begynner å bli betydelig. Stadig flere synes å frigjøre seg fra fellesskapsløsningene - fra det offentlige. Det leder til en nedprioritering av velferdstanken, ja, av politikken overhodet. Skatter og avgifter blir en hindring for ytterligere realisering av det gode liv. Forpliktelser blir en trussel mot egen utfoldelse.

Det har vært utallige reportasjer og artikler om det gode liv de siste åra. Det er en imponerende samling av eksempler på hvordan man kan realisere sitt eget private paradis - uavhengig av alle andre. Skipet «The World» er legemliggjørelsen av den mest framtredende ideologien i dagens Norge.

STATSMINISTER Kjell Magne Bondevik har varslet at han vil sette i gang en ny verdidebatt. Han burde gripe fatt i dette. Spørsmålene omkring grensene mellom individualitet og fellesskap berører nemlig ikke bare vår egen frihet eller våre egne interesser, de gjenreiser også solidaritetstanker og tilskynder vår evne til å se «den andre» og «de andre». Det handler grunnleggende om hvordan demokratiet skal utvikles. Skal politikken fortsatt være den fellesarenaen der alle de viktige spørsmålene blir satt på prøve? Eller skal de overlates til den enkelte og til markedskreftene? Både Bondevik og andre i Kristelig Folkeparti har nevnt konsumentkulturen som et angrepsområde: Hvordan kjøpepress kan skape vanskeligheter for barn, unge og familier. Faren er at det ender opp i en moralistisk agitasjon der de individuelle problemene nettopp forblir individuelle. Slik kan politikerne unngå å berøre det som kan få konsekvenser for dem selv og politikken som føres.

VI HAR DE SISTE åra vært vitne til hvordan mye av offentlig virksomhet er kommet i miskreditt og mistet sin legitimitet. Det har ikke bare skapt press mot arbeidstakere, men også ført til en ideologi som har angrepet verdien av å jobbe i det offentlige. Den nåværende regjering har fortsatt denne prosessen. For Kristelig Folkeparti bør det være et spørsmål om i hvilken grad de vedvarende krav til effektivisering og omstilling skaper problemer for familiene? Også på dette området kan snakk om familieverdier bare bli nye eksempler på hvordan individuelle problemer forblir individuelle.

ARBEIDERPARTIET TAPTE sin troverdighet i forhold til et umistelig felles gode: velferden. På samme vis er Kristelig Folkeparti i ferd med å tape sin troverdighet i forhold til det å være et verdiparti. Troverdigheten gjenvinnes ikke ved å snakke om verdier. Det må handles på en annen måte. Det er i tapet av troverdighet til disse to mest sentrale fellesskapsbærerne i norsk politikk at «The World» sjøsettes.