DELTE LIVET: Therese-Louise Colohan Valseth delte livet sitt på bloggen Athazagorafobi, som betyr «frykten for å bli glemt». Faksimile: Athazagorafobi
DELTE LIVET: Therese-Louise Colohan Valseth delte livet sitt på bloggen Athazagorafobi, som betyr «frykten for å bli glemt». Faksimile: AthazagorafobiVis mer

Therese-Louise ventet 10 uker på kreftbehandling

I natt sovnet hun stille inn. Etterlater seg samboer og sønn på 12 år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): I natt tapte Therese-Louise Colohan Valseth kampen mot kreftsykdommen.

Den 32 år gamle ettbarnsmora ble kjent over hele landet da hun ble intervjuet av Aftenposten og NRK Dagsrevyen i sommer. Åpent fortalte Therese-Louise om hvordan kreften hadde spredd seg mens hun ventet på behandling.

Hun kjempet som en løve for kortere behandlingstid for kreftpasienter og kritiserte regjeringen i forbindelse med «kreftbehandlingsgarantien», der det blant annet heter at «pasienter ikke skal måtte vente unødvendig lenge på utredning og behandling og risikere at sykdommen utvikler seg i mellomtiden».

30. mars ble det tatt en CT av Therese-Louise og to uker seinere ble hun informert om at det var oppdaget to svulster i høyre lymfeknute.

Først 30. mai kom hun inn til ny CT, i mellomtiden kjente hun at svulstene vokste. Beskjeden hun fikk etter den andre CT-undersøkelsen var at svulstene var doblet i størrelse og at det var spredning til bekkenet og venstre lyske.

«Nå har de drept meg» Fra hun fikk beskjed om funnet av de to svulstene til hun fikk behandling, gikk det ti uker. Hennes første tanke da hun fikk høre at kreften hadde spredd seg var «Nå har de drept meg».

- Jeg er beviset for at manglende ressurser går ut over liv og helse. Vissheten om at døden kan komme raskere fordi jeg ikke kom til behandling tidligere, at strålingen som kunne utsette kreften ikke ble iverksatt fordi man mangler folk og midler, gjør meg bitter. Jeg er bitter på dem som har pålagt mine behandlere og ikke å bruke mer ressurser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Tanken på å dø fra sønnen min skremmer vettet av meg, sa hun til Aftenposten i sommer.

Therese-Louises kamp mot kreften delte hun så med flere tusen gjennom Twitter og bloggen sin Athazagorafobi. Athazagorafobi betyr «frykten for å bli glemt».

- Min kjære døde i natt. Hun sovnet stille inn uten smerter eller frykt og alle i hennes nære familie fikk sagt farvel. Jeg håper at det hun har delt og fortalt om seg og sin situasjon kan være til hjelp for andre, slik at færre havner i hennes sted, og at noen vil fortsette og støtte de sakene hun sto for: Hurtigere diagnose, bedre rammebetingelser for legene og at ikke minst hjelpepleierne og sykepleierne får den takk og ros de fortjener, skriver samboeren Thor på bloggen i dag.

Takket hjelperne Therese-Louise skrev sitt siste innlegg på bloggen 8. november. Der skriver hun nettopp om den fantastiske innsatsen helsepersonellet la ned for å gjøre situasjonen hennes litt lettere:

«Dette bildet er tatt idet jeg våkner av narkose. Jeg husker ingenting av det, lyset på men ingen hjemme kan en si.

Siden man kun kan gi meg stråling i narkose så har det blitt fasting 5 dager i uken.  En morgen kommenterer jeg til anestesilegen at jeg hadde så lyst på vaffel med rømme og syltetøy.  Og hver gang jeg våknet etterpå var det en tallerken med vaffel og syltetøy i sengen min.

En annen kommentar jeg kom med en eller annen gang var at etter 1,5 år burde noen ha byttet ut den kjedelige brune bandasjen de pakker inn VAPen med med noe annet for variasjonens skyld. Omtrent hver morgen siden det har jef våknet opp med alt fra rosa til lysegrønn.  Lo like godt hver gang,

Dette er vel også første gang jeg viser et bilde uten hodeplagg, selv om håret ser ille ut og jeg er usminket og groggy så er smilet rett fra hjertet og rettet til dere som gjør en jævlig situasjon til noe som er ganske så likt et hyggelig minne.  Merkelig nok.

Takk.»

Raste mot sparingen I et tidligere blogginnlegg luftet Therese-Louise sinnet sitt mot dem som har bestemt at man ikke har råd til å følge opp kreftpasienter før kreften har spredd seg og det er for seint. Hadde hun fått tidligere behandling, kunne kreften ha blitt slått tilbake:

«(...) Men så fort det er stille tenker jeg på deg, dere, den, det som har bidratt til at dette er måten jeg skal forlate livet på. Vi er mange som har skyld, jeg er også en. Det er ikke tanken på kreft som gjør meg så sint. Det er tanken på deg som nekter overtid, du som fortalte meg at en par uker til med venting ikke ville gjøre noen forskjell, du som sa at pasientene er trygge. I mitt hodet er du blitt til et vesen som har tatt fra meg en sjanse til å leve. Det er kreften som dreper meg, men sjansen til å ta knekken på det i tide er over. Og den muligheten er det du som har tatt fra meg. Du som lager budsjetter, du i departementet, du i styret.

Ikke har jeg mulighet til å se deg i øynene heller, det burde jeg kunne forlange. Hadde jeg visst det jeg nå vet hadde jeg nektet å flytte meg fra sykehuset før alle svar var klare og en behandling iverksatt. Hva ga deg retten til å gamble med mitt liv? Hvor mange penger har du spart?»

Therese-Louise Colohan Valseth etterlater seg samboer og en sønn på 12 år.