FIKK DEN AV FAR: Thorvald Stoltenberg viser fram klokka som han fikk den dagen faren kom hjem fra krigsfangenskap i Tyskland. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet
FIKK DEN AV FAR: Thorvald Stoltenberg viser fram klokka som han fikk den dagen faren kom hjem fra krigsfangenskap i Tyskland. Foto: Asbjørn Svarstad / DagbladetVis mer

Thorvalds møte med farens krigsfangeleir

Da Thorvald Stoltenbergs far kom hjem etter to års krigsfangenskap i Tyskland, fikk han ei klokke av faren. Den brukte han hver dag siden.

BERLIN (Dagbladet): 30. juni 2007. Thorvald Stoltenberg slo seg sammen med Dagbladets utsendte, der vi spaserte nedover den eneste gata i den polske småbyen Ostrzeszow.

Fram til 1945 var stedet tysk og het Skildberg. Der tilbrakte Emil Stoltenberg (1900-1998) - sammen med 1150 andre norske offiserer - to krigsår. Nå hadde Thorvald tatt med seg Jens og de to sønnesønnene Emil og Axel til stedet som fikk en helt spesiell betydning for hans eget liv.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde dagen før vært i Warszawa på offisielt besøk hos president Lech Kaczynski, og hadde med seg krigsheltene Bjørn Egge (88) og Gunnar Sønsteby (89). Derfor ble det et kjempemessig arrangement av familiens besøk i Ostrzeszow den dagen - der så vel ordfører som regionale representanter rykket ut for å klappe de norske gjestene på skuldrene.

Krigsfange

«Den 16. august 1943 kom det tyske soldater på døra hjemme og hentet faren min. Jeg var 11 år gammel, og det siste han sa til meg, var at nå måtte jeg passe godt på familien mens han var borte», erindret Thorvald.

«Gjennom Røde Kors fikk vi av og til et livstegn i form av postkort, hvor det stort sett ikke sto annet enn at han var i live. Men disse små hilsenene var utrolig viktige for oss som satt hjemme og ikke visste hvordan det egentlig sto til. Jeg tenkte på fars postkort mange år seinere, da de ringte og spurte om jeg ville bli generalsekretær i Norges Røde Kors. De var en sterkt medvirkende årsak til at jeg svarte 'ja'.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

POLSK FINGERSPRÅK: Da ingen forsto hverandre, strøk Thorvald Stoltenberg bort til den finpyntede dama og klappet henne på skuldra mens han snakket norsk. Hun smeltet. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet
POLSK FINGERSPRÅK: Da ingen forsto hverandre, strøk Thorvald Stoltenberg bort til den finpyntede dama og klappet henne på skuldra mens han snakket norsk. Hun smeltet. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet Vis mer

Klokka fra far

Stoltenberg senior ruslet litt videre, før han trakk opp dressarmen og viste fram armbåndsuret sitt - ei utgammel og ikke særlig elegant klokke. «Dette var et fint, sveitsisk ur, som jeg fikk av faren min den dagen han kom hjem fra Tyskland. Jeg har brukt det hver dag siden», fortalte Thorvald og hold opp venstrearmen sin foran kameralinsa.

Statsministeren og følget hans ble stoppet av en større menneskemengde som sto utenfor forsamlingslokalet og ventet. Da det oppsto et lite vakuum på grunn av språkvanskeligheter, var Thorvald straks på pletten og la hånda på skuldra til ei stivpynta gamlemor mens han brummet vennlig på norsk. Kvinnen var sjarmert i senk uten å ha skjønt et ord.

BESTEFAR PÅ MUSEUM: Thorvald på krigsfangemuseet i Schildberg sammen med sønnesønnene Emil (til høyre) og Axel. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet
BESTEFAR PÅ MUSEUM: Thorvald på krigsfangemuseet i Schildberg sammen med sønnesønnene Emil (til høyre) og Axel. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet Vis mer

Hjemmebrenner

På krigsmuseet ble følget mottatt av ildsjelen Eyvind Grundt, som i løpet av de foregående 25 åra hadde samlet sammen nok gjenstander og bilder til å få lokaliteter stilt til rådighet på rådhuset midt i byens sentrum.

Den som lo høyest av alle tilstedeværende, var Thorvald, da Grundt fortalte om de norske krigsfangenes omfattende produksjon av hjemmebrent. «Jeg tror faktisk det var Emil Stoltenberg som var direktør for spritproduksjonen», avslørte Grundt.

TRE GENERASJONER: Jens, Axel, Emil og Thorvald fotografert i Wroclaw. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet
TRE GENERASJONER: Jens, Axel, Emil og Thorvald fotografert i Wroclaw. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet Vis mer

Under en middag om kvelden på en restaurant i Wroclaw, fortalte Thorvald en historie fra virkeligheten. Den handlet om den store marsjen - vinteren 44-45 - som de norske offiserene måtte gjennomføre. Russerne nærmet seg, og Schildberg måtte evakueres.

Ferden skulle gå sørover, og fangene måtte gjennomføre turen til fots - noe som betydde flere dagers beinhard marsj, før de nådde fram til Luckenwalde sør for Berlin.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Emils koffert

De hadde ikke lagt mange kilometerne bak seg, før flesteparten måtte gi opp å bære på tingene sine.

«Far gikk inn på et lite bruk og fikk forklart bonden at han ikke orket å bære kofferten sin lenger. Om han kunne få etterlate den hos disse menneskene, og om de kanskje kunne sende den til ham i Norge, når krigen en dag var slutt? Det gikk ti år, men en dag kom sannelig kofferten hans i posten. Jeg skulle ønske jeg kunne få fatt i avsenderne og si skikkelig 'takk'», sa Thorvald Stoltenberg.

Historien om farens bagasje ble også fortalt på polsk tv, men det meldte seg aldri noen som kjente seg igjen.

FAR OG SØNN: Thorvald og Jens hadde et nært forhold. Her er de fotografert sammen i den polske småbyen Ostrzeszow i 2007. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet
FAR OG SØNN: Thorvald og Jens hadde et nært forhold. Her er de fotografert sammen i den polske småbyen Ostrzeszow i 2007. Foto: Asbjørn Svarstad / Dagbladet Vis mer