Thorvalds tretten teser

Det har historisk sus over seg når Thorvald Stoltenberg foreslår en moderne versjon av et nordisk forsvarsforbund i EU og NATO, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Carl Bildt valgte seg noen lange linjer i nordisk alliansepolitikk da de i juni i fjor ba sin tidligere kollega Thorvald Stoltenberg om å lage en «refleksjon», altså tenke «utenfor boksen», om framtidig nordisk samarbeid. De både ville og visste at de da ville få tilbake tanker og forslag med solid forankring i nordisk sikkerhetspolitikk, men også med ønske om forandring. Og i «Forslag 13» i Stoltenberg-dokumentet samles de tolv foregående innspillene i et forslag om «En nordisk solidaritetserklæring». Der står det i all sin vidtrekkende enkelthet at «Nordiske regjeringer bør utstede en gjensidig sikkerhetspolitisk solidaritetserklæring der de på en forpliktende måte klargjør hvordan de vil reagere dersom et nordisk land blir utsatt for et ytre angrep eller for utilbørlig press».

Det er lett å se slektskapet dette har til operative paragrafer i Altlanterhavspakten som er NATOs grunnlov, og Romatraktaten med etterfølgende påbygninger med bynavn som Nice og Lisboa, og som er EUs grunnmur. Artikkel V i Atlanterhavspakten forplikter NATOs medlemsland til å stille egne forsvarsstyrker til rådighet og innsats når et annet medlemsland blir utsatt for angrep.

NATO har bare fattet ett slikt «Artikkel V-vedtak ». Det skjedde den 12. september 2001, på dagen etter terrorangrepene mot New York og Washington. Vedtaket utløste ingen jubel i Donald Rumsfelds overmodige Pentagon da det ble fattet, men er i dag grunnlaget for at norske og andre NATOlands styrker står i Afghanistan med et FN-mandat i ryggen.

Stoltenbergs «Forslag 13 » kunne ikke ha blitt framsatt dersom oppdraget hadde vært en tradisjonell utredning eller betenkning. Da måtte forslagene ha gått den lange og ugjestmilde veien gjennom departementene og komiteene i parlamentene.

Museumsvoktere av alle boniteter ville sørget for en uskjønn og stille død. I slike kretser skaper «F13 » frykt for en svekkelse av båndene til NATO for Norges, Danmarks og Islands del, mens det gir angst hos puristiske forsvarere av svensk nøytralitet og hos tilhengere av den mer bysantinske, finske varianten. I tillegg utløses kraftige nei-reflekser hos norske EU-motstandere som i dette ser tettere EU-tilknytning ved høylys dag.

Sannheten er selvsagt at alle vil ha litt rett i sin refleksive frykt for forandring. Derfor forsikret rapportforfatter Thorvald Stoltenberg på pressekonferansen at hans «Forslag 13» for all del ikke må oppfattes som noe som kommer «istedenfor noe av den eksisterende forankring av de nordiske lands utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det kommer i tillegg ».

Dette er en standardforsikring for de fryktsomme om at forslagene ikke svekker, men utelukkende utvider og styrker alt det som fortsatt skal ligge fast i de enkelte lands sikkerhetspolitikk. Slik er ritualene, selv om Jonas Gahr Støre på den samme pressekonferansen sa at dette forslaget «er av historiske dimensjoner ».

Og det har han jo rett i når nettopp Thorvald Stoltenberg foreslår en lett variant av et nordisk forsvarsforbund innenfor rammene av NATO og EU.

Spørsmålet til Carl Bildt fra Sveriges Radio gikk rett til sakens kjerne og gjaldt at formuleringen jo «ligger tett opp til en militær allianse » og om det rokker ved svensk nøytralitetspolitikk. Bildt parerte med et «klart nei», men at den ligger tett opp til det som Sverige allerede ensidig har erklært om at Sverige ikke vil forholde seg passivt om andre EU-land, og nå også de nordiske, blir utsatt for angrep eller press.

Styrken i Stoltenbergs konkrete forslagsrekke er at de er en syntese av hva nordiske politikere nå ønsker å ha som ramme for debattene og prosessene framover. Det er noe slikt som dette de som ønsker framdrift og utvikling i det nordiske samarbeidet, gjerne vil ha på bordet som en formulert utfordring til tanke og eventuelt handling.

Bakgrunnen for denne pakken som handler om havovervåking, felles innsatsstyrke med militære og sivile komponenter, nordområder og altså gjensidig solidaritet, er at både NATO og EU nå er blitt så digre at det er plass og behov for konkret samarbeid i mindre regioner med felles historie, klima og geografi. Og de er drevet fram av at dagens krav til militær høyteknologi gjør forsvar så dyrt at det tvinger fram behovet for stordriftsfordeler gjennom samarbeid på tvers av grensene. «Moderne», kalte Støre forslagene fra Thorvald.