Ti år for skilsmisse

I dag, på kvinnedagen, forteller vi historien om Humera Ejaz (49). For henne er frihet å gå forbi en mann på gata.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«JEG PASSERTE menn og kvinner, noen smilte. Ingen stirret. Jeg følte meg avslappet. Jeg gikk på gata som en person, ikke som kvinne.»

For ti år siden solgte hun smykkene sine, kjøpte flybillett og dro til Oslo. Humera Ejaz flyktet da hun brøt ut av et 16 års langt ekteskap som hun opplevde som et fengsel.

Hun elsker Norge på grunn av friheten. Hun fryder seg over å gå alene på kafé, kle seg i jeans og slippe begjærlige, foraktfulle, frekke blikk på gata.

TIL KVINNEDAGEN er feministen fra Islamabad tilbake i Oslo med nye malerier, invitert av Human Rights Service, sponset av Fritt Ord, UD og Oslo kommune.

Hva har skjedd? Jo, etter ti års kamp har hun omsider klart å skille seg - mot mannens vilje.

Hun sier: «Jeg vil aldri mer la meg kontrollere av en mann.»

I Karachi, Lahore og Islamabad er skilsmisse i ferd med å bli vanlig - vel å merke blant overklassen og øvre middelklasse. Halvparten av vennene til døtrene på 17 og 20 år, har skilte foreldre. For de lavere klassene er skilsmisse fortsatt tabu - og mannens rettighet alene.

KOMMUNALKOMITEEN la i 2003 fram et forslag. Norske myndigheter bør ikke godkjenne religiøse ekteskapskontrakter der kvinnen har fraskrevet seg retten til skilsmisse. Uten skilsmisserett - ingen familiegjenforening i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pakistansk lov anerkjenner at også kvinner har rett til skilsmisse. Men retten fylles så å si aldri inn i ekteskapskontrakten, men strykes over. For kvinnen blir fraskrivelsen fatal. Humera måtte bruke ti år på å kjempe. Hennes venninne brukte 11 år i rettssystemet. Ektemennene får skilsmisse omtrent med et knips.

HUMERA EJAZ forstår ikke at norske myndigheter tillater den arrangerte ekteskapsinnvandringen, særlig med ungdom. Hun forstår heller ikke hvorfor pakistanske kvinner kommer til Norge hvis de ikke vil benytte friheten og mulighetene som kvinner har her.

Hun mener kvinner må være villige til å betale frihetens pris. Den som kontrollerer en annen, vil selvsagt aldri frivillig gi fra seg kontrollen.

KOLORISTEN HAR årlige soloutstillinger i Islamabad og i Karachi, mottar priser, gode kritikker og trusler. Bildene hennes har ofte vært politiske og symbolske - uttrykk for frustrasjon over å leve i et lukket, mannsdominert samfunn.

«Jeg tenkte aldri på hva jeg ville da jeg vokste opp. Min mor fortalte meg alt. Jeg var oppdratt til å bli en manns hustru. Og hustruer er ofte mindre verdt enn tjeneren. Tjeneren har i alle fall lønning og fridager. Selv oppdrar jeg mine døtre og min sønn til selvstendighet. Jeg sier: Ta egne valg. Tjen egne penger. Take no bullshit.»

Hun snakker ikke på vegne av andre. Men hun synes norske kvinner er heldige. Vi kan gjøre hva vi vil. Vi kan jobbe, skape, løpe og danse. Ingen krever at vi skal gifte oss og få barn. Ingen nekter oss å skille oss. Så mange ganger vi bare orker.