LARS ROAR LANGSLET ble Norges første kulturminister i 1982. Han liberaliserte kulturfeltet, frigjorde det fra både kirke- og skoletilknytningen, og begynte arbeidet med å oppheve NRK-monopolet. Han slapp nærradioene fri, og forbløffet lytterne med eksotiske kristenstasjoner som helbredet sykdom ved bønn og studentradioer som fostret en hel generasjon NRK-journalister. Men at han ble kulturminister, og ikke - som sine forgjengere - ledet kirke- og undervisningsdepartementet hvori opptatt en kulturavdeling, skyldtes nær sagt guddommelig innblanding. Langslet var katolikk. Man kunne ikke betro en Pavens mann den norske statskirke.
KULTURDEPARTEMENTET fylte 25 år i går, og feiret med kanapeer. Tre menn og sju kvinner har utformet nyere norsk kulturpolitikk. De to første ministrene hadde ansvar for forskning også. Både Langslet og etterfølgeren, Hallvard Bakke, var ideologer, om enn med motsatt fortegn. Blant kulturfolk vil Langslet alltid huskes for at lyrikkgruppa Stuntpoetene, som forlangte diktlesning fra Stortingets talerstol, stjal én og én bokstav i etternavnet i protest mot nedskjæringer: Først l, så e - til det eneste Langslet hadde igjen var Angst.
ELEONORE BJARTVEIT fikk tilbake kirken i sin korte tid som kulturminister i 1989/90. I den grad hun huskes, er det for nedskjæringer i filmsektoren. Dagbladet skrev at norsk kulturliv rev seg i håret over KrF-tanta som var hentet ned fra loftet.Først med Åse Kleveland fikk vi en kulturminister som var nettopp og bare dét, uten ansvar for verken kirke eller forskning. Kleveland satt i hele seks år og definerte rollen så til de grader at da Turid Birkeland overtok, var man i tvil om man kunne ha en kulturminister som ikke gikk i lange skjørt.
KLEVELAND VAR OGSÅ den første kunstneren som ble kulturminister (og for så vidt også den første tivolidirektøren). Sammen med Ellen Horn utgjorde hun det vi kan kalle kunstnerministrene, i motsetning til partileder-som-trenger-lettere-oppgaver-med-høy-medieprofil-ministrene, som det kom tre av: Anne Enger Lahnstein, Åslaug Haga og Valgerd Svarstad Haugland. Det ble påstått at de som tunge politikere hadde større innflytelse i regjeringen, uten at det ga særlig utslag på kulturbudsjettet. Svarstad Haugland satt i fire år og ble etter hvert mer kulturens enn partiets kvinne. Hun ble kastet som partileder, mistet plassen sin på Stortinget og endte som Kirkeverge. Men det var lenge etter at hun hadde gitt oss Kanal 24.
I DAG ER nok flere av de forhenværende misunnelige på Trond Giske. I 24 år var det en politisk sannhet at kulturpotten ikke kunne utvides i særlig grad. Det har vist seg at det ikke står om enkeltministrenes vilje, men om kulturens plass i partiprogrammene. De rød-grønne gikk til valg på kultursatsing. Foreløpig har Giske klart kulturløftet uten å måtte ty til kiropraktor.
