Tid for å bry seg?

Foreldre flest er ekstremt opptatt av sine egne barn. Men vi er for lite opptatt av andres barn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DET HAR GÅTT OPP for meg at hver eneste dag er full av muligheter til å gjøre noe som har betydning for andre», sier Vibeke Mostad (57). Hun visste ikke at hun var så viktig for Loveleen Rihel Brenna (44) for 25 år siden. Hun var jo bare nabokvinnen som tok seg tid til å lytte til ei ensom indisknorsk ungejente som satt i sofaen hennes. I Magasinet sier Vibeke at hun bidro til «å røre litt saktere i sausen». For Lovleen var Vibeke den viktige veilederen, en lytter som ikke fordømte eller moraliserte. Samtalene med Vibeke ble spiren til seinere, viktige og tøffe valg Lovleen tok.

UNICEF NORGE lanserer prosjektet «Du kan være den ene», i samarbeid med Magasinet Dagbladet. Målet er å få voksne til å engasjere seg mer i barns hverdag. Det handler om å støtte barn som trenger det. Å ikke vike unna når vi skjønner at unger har det vondt. Det handler om «å bli sett». Språklig er begrepet en klisjé, men blikket som ser kan være hele forskjellen. Forskning viser løvetannbarn som klarer seg tross dårlige odds, er blitt sett – i alle fall av en voksen. Derfor fortalte Karita Bekkemellem i Magasinet om en utrygg barndom og om styrken hun fant i stallen hos ridelæreren. Fotograf Morten Krogvold fortalte om den ene kompisen som valgte ham til fotballaget, selv om han var dårligst.

DAGENS FORELDRE dyrker og skjemmer bort egne barn. Vi overbeskytter dem. Foreldre er naturlig nok følsomme hvis deres sønn eller datter opplever mobbing eller utestenging. Men interesserer vi oss nok for hvordan andre barn har det på skolen eller fotballaget? Gidder vi inviterer den litt mutte eller frekke kompisen i utkanten av gjengen? Åpner vi opp hjemmet vårt og inviterer inn i varmen?

MANGE BARN med minoritetsbakgrunn som lever i skvis, slik Lovleen Rihel Brenna gjorde, har særlig behov for en ekstra voksenkontakt; en mulighet til å stille spørsmål og lufte tanker.

På siste dialogmøte i Litteraturhuset om hat mellom og fra muslimer, jøder og homofile, reiste en kvinnelig lege seg. Diagnosen Tina Shagufta Kornmo (også Venstre-politiker), stilte på dagens multikulturelle Norge var ikke «hat», men «avstand». Behandlingen doktoren anbefalte var mer kontakt mellom majoritetssamfunn og minoriteter. Resepten er vennskap, middagsbesøk, møter i hverdagen. I det siste er den offentlige integreringsdebatten og frontene blitt hardere. Motvekten heter kontakt. Og viktigst er faktisk barna. Alle barna våre. Unicef-kampanjen virker nesten for enkel. Men har vi noe å tape?