Tid for å stikke

Kaoset i Irak har ingen løsning, bare en nødbrems.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE UKA

illustrerer bedre enn noen uke hvor ille det er gått i Irak. I London, Washington og New York : Tony Blair og George W. Bush omfavner Iraks midlertidige statsminister Iyad Allawi i hans kamp mot motstandsbevegelse og terrorisme, «den andre Irakkrigen». I FNs hovedkvarter gjentar Bush at fred i Midtøsten går via Bagdad. De amerikanske skrivebordsideologenes grandiose «The Greater Middle East Initiative» lever videre. Frigjøringen av Irak sees fortsatt som et ledd i renselsen av hele Midtøsten. I Irak : Etter mindre enn to år er situasjonen gått fra vanskelig til umulig. Flere store byer er ingenmannsland der verken amerikanske soldater eller irakiske politisoldater våger seg inn. Ingen vet lenger med sikkerhet hva som skjer, men folk dør. Struper kuttes og gisler omsettes som verdilast. Den midlertidige regjeringen har verken maktmidler eller legitimitet til å kontrollere det galopperende kaoset. Og folk spytter når de ser TV-bildene av en smilende Iyad Allawi i London og Washington.

FOR KANSKJE

første gang er det riktig å sammenlikne Irak med USAs nederlag i Vietnam og Sovjetunionens katastrofe i Afghanistan. USAs avsluttende støtte til Saigon-regjeringen i Sør-Vietnam og Sovjetunionens allianse med en kommunistisk marionetteregjering i Kabul førte til det samme. Nederlag. For Sovjetunionen var nederlaget i Afghanistan også begynnelsen på en terrortrussel som den russiske befolkningen nå føler på. Dagens mujahedin-krigere i Tsjetsjenia har en direkte bakgrunn i den afghanske ruinen som Sovjetunionens okkupasjon forvandlet til drivhus og fristed for muslimske ekstremister. Og Irak har Afghanistans ødeleggende potensial, ganger ti. For hver dag utenlandske soldater står i Irak, øker også sannsynligheten for at terror fra Irak vil forfølge oss etter at «våre soldater» forlater Irak. For tilbaketrekningen kommer, før eller siden. Historien er nådeløs når det gjelder mulighetene for å vinne den type krig Bush og Blair vil at en irakisk regjering skal vinne for dem. For uansett motiv vil enhver irakisk regjering med vestlig støtte paralyseres av et samfunn som polariseres av krigens grusomheter. Ingenting er så samlende i en krigssituasjon som å legge skylda på utlendinger og forrædere. Iyad Allawi stemples som en Quisling av tilstrekkelig mange til å ødelegge hans muligheter, på samme måte som Gulbuddin Hekmatyar ble stemplet som sovjetlakei i Afghanistan og General Ky som amerikanernes forlengede arm i Saigon.

KAOSET I IRAK

har ingen løsning, men anarkiet i den arabiske verdens kjerneområde har en nødbrems. Og den er at en amerikansk president blåser retrettsignal for vestlig nærvær i landet. Nytt og blodig kaos vil følge, trolig borgerkrig og nye menneskerettighetsbrudd. Risikoen for regional ustabilitet er stor, men utsiktene for total nedsmelting gjennom langvarig vestlig nærvær i Irak er likevel større. I kampen mot et voksende muslimsk terrorrede i Irak er det bare én mulig kraft som kan seire. Og det er at den arabiske og muslimske verden tar et direkte og kraftfullt ansvar. For vestlig kamp mot muslimske terrorister på muslimsk jord er dømt til nederlag eller en type utslettende maktbruk som et åpent vestlig demokrati ikke kan overleve. Og så lenge vestlige soldater står i Irak, ikke bare paralyseres saudiere, tyrkere, iranere, syrere og egyptere. De slipper også å ta ansvar. I muslimske hovedsteder fryktes det samme forræderstemplet som den USA-støttet statsministeren i Irak får. Men også muslimske regjeringer sliter med den type ekstrem-isme som nå kutter struper i Irak.

INGEN SER

den ødeleggende sprengkraften i dagens Irak som landets muslimske naboer. Det saudiske kongehuset føler for lengst det destabiliserende trykket fra Irak. Det samme gjelder for Jordan, Tyrkia og Syria. Veien til håp i Midtøsten etter Irak går ikke via Bagdad. Den går heller ikke via Jerusalem. Den veien går via andre muslimske hovedsteder og islam, sammen med det tilsynelatende umulige: At USA svelger nederlaget og skrivebordsideologenes frigjøringsplan for Midtøsten - før det er for seint - og uten å vite med sikkerhet hva som følger.