Tid for ask

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden Snåskallen har pensjonert seg, og mammon har tatt bolig i landets øvrige helbredere, er tiden inne for å henlede oppmerksomheten mot den store vekkelsen som hjemsøkte vårt land på 70-tallet. Nei, ikke den politiske, men den som utgikk av treslaget Fraxinus excelsior, mer kjent som ask.

La oss gå historisk til verks. I 1927 nedsatte Skiforeningen en komité hvis formål var å plante ask. Askens seighet og styrke, gjorde treslaget egnet til produksjon av ski. I løpet av få år ble det plantet ut store felt med til sammen 100 000 ask over hele Sør-Norge.

Nå skal vi ikke bastant påstå at det ene henger sammen med det andre, men vi vil heller ikke avvise det. Faktum er at på midten av 70-tallet kom askfeberen. Et ukeblad kunne fortelle at en uhelbredelig kreftsyk mann fra Kvinnherad var blitt frisk etter å ha drukket kokevannet fra ask. Det utløste et skred av tilsvarende historier med mennesker som var blitt helbredet for gikt, revmatisme, hjerteinfarkt, hemoroider, sukkersyke, og det ble vist til det gamle ordtaket om at «ask gjør kua rask». Det ble tv-debatter og avisinnlegg, der skolemedisin sto steilt mot naturmedisin.

Påstander om humbug og bedrag kunne ikke stanse en flathogst vi må til de tropiske regnskoger for å finne maken til.

Feberen la seg like fort som den kom, men her følger oppskriften, aldeles vederlagsfritt:

Hogg treet opp i fliser, la det ligge i vann noen dager. Dekk ca. 1/4 av gryta med fliser, og fyll opp med vann. La det småkoke fem-seks timer. Avkjøl, og sil gjennom linklede. Oppbevar kjølig på flasker. Drikk et halvt melkeglass tre ganger daglig. God bedring.