Tid for dumhet?

Er det mulig å trene fotballandslaget uten Sky Channel? spurte VG den gang norsk fotball betydde tap. Nå vinner vi ofte landskamper, men noen er visst lei av norske seirer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MORGEN SPILLER NORGE

den første av to ekstra kvalikkamper mot Spania for å komme til EM-sluttspillet. Herrelandslaget i fotball har nådd dette sluttspillet bare én gang før. Da var Nils Johan Semb trener. Det er han inntil videre nå også, men VG har ønsket å bli kvitt ham lenge før landslagstreneren selv lovet å gå av så fort EM-eventyret var over.

Det kan være gode grunner for å bytte ut Semb. Han sliter med publikumstekket, bryr seg for mye med mange av ballfortellerne i massemediene og framstår tidvis utilpass i rollen som hele Norges fotballsjef. Slikt kan være argumenter som i denne spesielle jobben kan veies mot Sembs uomtvistelige faglige dyktighet og generelt gode resultater.

Men i sportshistorien er saklige grunner for trenerbytte knapt noen nødvendighet. Det vet VG alt om. Det var der det famøse spørsmålet ble stilt juli 1988 om hvorvidt Ingvar Stadheim kunne bli norsk landslagssjef uten å få inn Sky Channel på TV-en hjemme i fjellsprekken Sogndal. Resten av spørsmålstegnene ved Stadheims trenerkvalifikasjoner gjaldt den gangen reiseavstand fra utkanten Sogndal og den noe traurige jobben hans i en bank. At Ingvar Stadheim var en av landets faglig best kvalifiserte trenere, gjorde knapt noe inntrykk på datidas lett oppblåste VG-forteller.

NÅ MÅ VI

til dumhetens rettferdighet minne om at Sky Channel på de tider nesten var eneleverandør av internasjonale fotballkamper til det norske folk. TV-tablåene var ikke som nå tapetsert med fotball fra første til siste kanal. Tilbudet ellers besto av engelske tippekamper på NRK, og det var knapt noe å utvikle norsk fotball på. Engelsk klubbfotball på 80-tallet var stivnet i sin egen tradisjon.

Den enestående naiviteten i spørsmålet lå mer i at sportsredaksjonen i landets største avis innbilte seg at man kunne utvikle norsk fotball ved å zappe mellom internasjonale kamper. VG-fortelleren skjønte ikke at utvikling av norsk toppidrett krevde dypere analyser enn kveldshygge fra TV-stolen.

Ironisk nok var 1988 det samme året som den norske idrettsrevolusjonen startet. De elendige resultatene i vinter-OL i Calgary ble utgangspunktet for en helt ny organisering av norsk toppidrett. Utviklingen av de beste innen de ulike idrettsgreinene ble etter hvert koordinert gjennom Olympiatoppen, der en sentral stab bygd opp kunnskap om hvordan du blir god i idrett uansett hvilken øvelse du konkurrerer i. På forbløffende kort tid presterte Norge internasjonalt i en rekke greiner ut over de tradisjonelle norske vintersportene, og vi fikk en sportsboom på 1990-tallet som forandret oppfatningen av hva det vil si å være norsk.

FOTBALLEN VAR

en viktig del av dette oppsvinget. Det startet et tiår før med den nasjonale skoleringen av trenere i Fotballforbundet, fortsatte med Ingvar Stadheims eget gode arbeid på juniorlandslaget med Henning Berg, Øyvind Leonhardsen og de andre talentene i den spesielle 1969-årgangen og fikk gjennombruddet med Egil «Drillo» Olsen som A-landslagstrener.

Drillos fotballsyn er definitivt kunnskapsbasert. Hans kampanalyser av egne spillere og motstanderlag ga statistikk til å gjøre riktige valg, og med denne kunnskapen som plattform steg Norge til andreplass i rankingen over verdens fotballnasjoner.

Men for de mange som er blitt lei av både Drillo-stilen og trenerheltens egen godt utviklede påståelighet, er det grunn til å minne om at også folkekjære Nils Arne Eggens suksess er kunnskapsbasert: Rosenborgs systematiske offensive spill er utviklet gjennom en læringsprosess som overgår det meste i internasjonal fotball.

NÅ VIRKER DET

som om flere kritikere setter spørsmålstegn ved selve kunnskapsgrunnlaget i jakten på ny landslagstrener etter Nils Johan Semb. Det betyr i så fall et historisk brudd med den viktigste årsaken til norsk idretts triumfer de siste åra.

Men fotball er mer enn annen idrett et spill om følelsene på arenaen. I dette spillet er det sjelden den dype fagkunnskapen som regjerer. Da er det enklere å sjekke underholdningen på Sky Channel.