Tid for en annerledes historie

«Det som var en nasjonal dugnad det gikk an å være stolt av, har for lengst blitt et narsissistisk narrespill», skriver professor Terje Tvedt.

ILLUSTRASJON: ARNE NØST
ILLUSTRASJON: ARNE NØSTVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||DET KAN IKKE VÆRE TVIL om at land med tabu-belagte nasjonale ritualer, er umodne nasjoner. Norge har ett slikt rituale. I snart 40 år har TV-aksjonen vært landets eneste nasjonale dugnad.

Også i 2009 var alle med. Kronprinsen var dens beskytter, NRK drev kampanjen og staten tok ansvar for å nedsette de 430 kommunale komiteer som i år skulle organisere innsamlingen til CARE. Regjeringen, bedrifter, fagforbund og skuespillere og forfattere støttet opp. Alle uttalte seg med forbausende autoritet om CARE og mikrofinans, i Niger, eller i det sørlige Rwanda. Den offentlige oppslutningen var total.

I 2008 SKREV JEG
en artikkel i Samtiden om TV-aksjonens idéhistoriske betydning, og Dagbladet trykte et utdrag som de kalte «Journalistikkens sammenbrudd».

I debatten etterpå var mange enige i at journalistikken hadde abdisert, og NRK flyttet TV-aksjonen fra Nyhetsavdelingen til Underholdningsavdelingen. Det var derfor god grunn til å tro at den kritiske journalistikken ville komme på banen i år. Men ikke noe skjedde. I stedet - en rungende enighet.

Noen journalister som ville ha en kritisk vinkling ringte derfor meg. Men jeg viste til artikkelen fra i fjor, at jeg ikke hadde noe nytt å si og at jeg forsket på helt andre tema. Motvillig, og helt uten glede, vil jeg si, bestemte jeg meg likevel for å skrive et kort essay om TV-aksjonen 2009 og markedsføringen av CARE Norge, og å gjøre de undersøkelsene som var nødvendige.

For hva er virkeligheten bak CARE Norge og årets TV-aksjon?

TV-AKSJONEN RETUSJERTE CAREs historie. CARE er en av verdens mest omstridte bistandsorganisasjoner.

For det første: I flere tiår skaffet de seg store inntekter ved å selge korn fra amerikanske overskuddslagre. CARE fikk kornet fra USAs regjering, og solgte det i fattige, kriserammede land.

Det ga folkmat, men bidro også til å ødelegge den lokaleøkonomien. Prisene stupte, og bønder og handelsmenn fikk ikke mulighet til å skaffe seg det overskuddet som skal til for å bryte ut av utviklingsfellen.

For noen få år siden oppsummerte CARE selv denne historien. Også politisk er CARE omstridt. Fra flere hold er det hevdet at CARE bidro til Somalias oppløsning og at de i mange land har fungert som et ikke-statlig redskap i USAs globalestrategi.

På grunn av størrelse og politikk (CARE har et årlig budsjett på flere milliarder kroner og hadde i 2008 13950 ansatte), er de blitt beskrevet som en del av problemet de sier de vil løse; de svekker allerede svake stater. Ikke med ett ord ble disse spørsmålene nevnt i NRKs TV-aksjon, mens de diskuteres i andre land.

Her er i stedet CARE plassert på en uangripelig pidestall. TV-aksjonen skildret CARE som om de representerer nasjonens fellesinteresse, uttrykker nasjonensmoral og iverksetter den udiskutable Gode Handling.

CARE ER BLITT FREMSTILT og fremstiller seg selv som en klassisk norsk frivillig organisasjon. Men organisasjonen har ingenting til felles med Blå Kors, Røde Kors, misjonen, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Kirkens Nødhjelp, eller med dugnadsånden i korpsbevegelsen.

Etter stiftelsen i 1945 var CAREen amerikansk organisasjon i 25 år. Så bestemte de seg for å knoppskyte i europeiskeland. CARE ble etablert i Norge først i 1980, etter hvert med stadig flere ansatte betalt av den norske stat, men uten lokallag, medlemmereller frivillige, og med ett mål: norsk statsfinansiering.

CARE Norges oppgave iCARE-systemet har vært og er primært åsamle inn penger til CARE Internationales virksomhet. Det har de lyktes i. CARE NORGE får nå omtrent 80 millionerkroner hvert år av NORAD og UD.

I tillegg til millioner i statlige overføringer som erstatning for at de ikke lenger får lov å drifte spilleautomater, har de rett på skattefrie gaver og får momskompensasjon i millionklassen. Alt dette, antakeligvis, fordi det offentlige tror at CARE Norge er en ordinær frivillig organisasjon, mens CARE Norge i virkeligheten aldri har vært mer enn et kontorlandskapi Oslo sentrum.

CARE Norge profilerer seg nemlig som en«medlemsbasert, frivillig organisasjon». Noen steder sier de at de har 3562 medlemmer (CAREs Annual Report 2007). Til NORAD, som har stilt krav om nasjonal og folkelig forankring, har de rapportert at de har tusenvis av medlemmer, og hos Innsamlingskontrollen registreres «medlemsinntekter» på over 7 millioner kroner (7 366 000), og til Lotteri-tilsynet, som avgjør hvor mye momstilbaketaling CARE skal få fordi de er en frivilligorganisasjon, sendes vedtekter hvor det står at CARE Norge er en «frivillig medlemsorganisasjon» og at «enhver som støtterformålsparagrafen kan bli medlem av CARE».

Faktum er at CARE ikke har innmeldte medlemmer, det er rett og slett umulig å melde seg inn i CARE. CARE har ikke engang medlemskontingent.

DET ER DERIMOT
mulig å gi penger til CARE og til CAREs prosjekter. De som gjør det kalles «CARE-venner». Noen av disse registreres som medlemmer, men uten at «vennene» vet det selv eller har bedt om det. De er er ufrivillige medlemmer i en «frivillig» organisasjon.

TV-AKSJONEN VEKTLA at CARE Norge har brei erfaring fra arbeid i utviklingsland. CARE Norge skrev i et brev til alle landets kommunestyrer hvor de ba om penger at CARE Norge «arbeider i 22 land» og «Vi har erfaring fra felt».

I virkeligheten arbeider ikke CARE Norge i ett eneste land, de har ikke ansatte i utviklingsland, og har som organisasjoningen erfaring «fra felt». Det er det internasjonale CAREs landkontorer som driver prosjektene. De ledes av en direktør somi henhold til CAREs politikk ikke kan være ansatt i CARE Norge.

CARE Norge rapporterer fra prosjektene fordi de har overført penger til dem, men insisterer i steden på at de «arbeider» i 22 land og har erfaring «frafelt». TV-aksjonen bare forsterket dette inntrykket, ved å plassere generalsekretæren i CARE her og der i Afrika, midt i bildet og gjerne omgitt av fattige kvinner.

«Bare i perioden 2005-2008 startet CARE Norge nesten 10 000 nye grupper», står det i «Fakta om TV-aksjonen». Realiteten er at CARE Norge ikke har startet og selv ikke kommer til å starte opp en eneste spare- og lånegruppe, siden det de gjør er å finansierearbeidet til CARE Interntionals landkontorer.

Hvordan kan NRK-ledelsen da garantere det norske folk at CARE Norge skal starte opp 10 000 nye lånegrupper, og hjelpe 1,5millioner mennesker, slik det står i aksjonensmålsettinger? Eller er det garanti god nok at en kjendis, etter noen dagers tur tilAfrika, og etter aldri å ha vært der før, slår fast at det er suksess (se TV-aksjonens nettsider)?

AKSJONEN MARKEDSFØRTE CARE Norge som eksperter på mikrofinans. Realiteten er en annen. I en mindre tilgjengelig rapport slår de selv fast at de «ikke (min utheving) har spesiell kompetanse i mikrofinans» (seNORADs org.gjennomgang, s. 33-34).

Høsten 2009 dukket det imidlertid plutselig opp, propagandert av TV-aksjonen, en ny trylleformular for utvikling — spare- og lånegrupper, og med CARE Norge som den store eksperten på feltet. Om disse låne- og sparegruppeneheter det at de «gir varige endringer for landsbyen, landet og kontinentet. De kan faktisk endre verden» (CAREs hjemmeside).

Selvsagt hjelpes noen kvinner. Og lånegruppene kan fungere som skoler. Men hva er det som gjør at offentligheten i Norge, et av verdens mest moderne land og en av verdens store aktører på det internasjonale kapitalmarkedet, ikke stiller ett spørsmål til denne beskrivelsen av slike lånegruppers utviklingseffekt, lånegrupper som jo kretser om en tom boks med tre hengelåser på, dvs. om en godt bevoktet, litt primitiv sparegris?

NIGER ER ETT AV LANDENE som ble trukket frem under TV-aksjonen. I dette vestafrikanske landet, formet av Niger-floden, skrev TV-aksjonen at spare- og lånegruppene har «hundre tusen medlemmer». I CAREs brev til Kirken med argumenter til bruk i kollekten hadde de samme gruppene plutselig fått «200 000 medlemmer».

Men siden fakta ikke spiller noen rolle, kunne CAREs generalsekretær omtrent samtidig skrive i sitt svært offisielle brev til alle kommunestyrer i Norge der CARE ba om penger at desamme gruppene hadde «500 000 medlemmer».

Norske kommunepolitikere ble altså solgt historien om at hver femte voksne kvinne i Niger er med i CAREs grupper! Og offentligheten godtok informasjonen som sann, som virkelig, til tross for at tallene er absurde. Den ubehagelige sannheten er at siden Niger er så langt unna, kan CARE i iscenesettelsen av seg selv, fortelle at de har utført hvilke bragder som helst. CAREs gen-.sekr. sa på TV innsamlingsdagen at hun kunne love at «alle pengene kommer fram ogblir brukt riktig».

Realiteten er: CARE Norge, TV-aksjonens 33 ansatte og reklamebyråer, og NRK skal ha mer enn 40 millioner kroner av de midlene som folk samlet inn. Mens hun til seerne sa at alle pengene kom frem visste hun at minst en femtedel havner i Oslo, og ikke i Niger eller Rwanda.

ET ARGUMENT som også denne høsten ble brukt for å gi TV-aksjonen legitimitet, er at den lærer folk om verden. Virkelig? Til den som orker: se hvordan Asia og Afrika presenteres på TV-aksjonens og CAREs hjemmesider.

Budskapet er enkelt: CARE Norge løser Afrikas (og Asias) problemer. TV-sendingene i 2009 var om mulig tydeligere enn noen gang på at verden er et sted hvor makt, politikk, kunnskap og interesser ikke finnes, dvs. en verden som grunnleggende er uinteressant og erobret, helt holdt fast i et endimensjonalt hjelpeperspektiv.

Igjen ble det produsert et ytterst provinsielt verdensbilde som sementerer hva som er et grunnleggende anakronistisk forhold mellom nordmenn og resten av verden. Tekster og filmer bekreftet og feiret på nytt et gammeldags og nå amoralsk verdensbilde, hvor «vi», dvs. CARE Norge denne gang, representerer «Den gode», Hjelperen, muliggjort og tydeliggjortsom figur av en konstruert kontrast; «Den andre», redusert til Mottaker.

De verdensbildene og selvbildene som TV-aksjonen produserer undergraver nasjonens dannelse i en global verden og evnen til læring i en kompleks samtid.

CARE SKREV IMIDLERTID (se hjemmesiden) at de ville skape et annet, mer positivt og komplekst bilde av verden: «Årets TV-aksjon vil vise bilder av sterke kvinner og jenter som er klare til å gripe mulighetene når de kommer. CARE håper at et fokus på håp og verdighet hos verdens fattigste vil skape giverglede...».

Det TV-aksjonen ikke fortalte var at de samme kvinnene som beskrives som de fattige, stolte kvinnene i Afrika; dvs.de som «skulle gi giverglede» og et nytt syn på Afrika, og som prydet de store reklamebildene i landets aviser og som bla. ledsaget VGs annonse om at VG støttet TV-aksjonen, var norske kvinner bosatt i Oslo.

Bildene som utga seg for å skildre stolte men fattige kvinner i Afrika og som holdt opp plakater til støtte for CARE Norge, var bilder tatt av en motefotograf i et studio på Grünerløkka!

Hva kan bedre uttrykke TV-aksjonens reelle innholdsmessige kjerne: Virkelighetener helt uten betydning, selv som kulisse. TVaksjonen 2009 avdekker på en svært tydeligmåte at det som i en periode var en nasjonal dugnad det gikk an å være stolt av, for lengst er blitt et narsissistisk narrespill.

MENS JEG SKRIVER denne teksten ser jeg for meg mødre og fedre som enda en gang leier sine barn gjennom oktoberkalde gater med en bøsse i hånden, på vei for å banke på en dør, ikke for å be om støtte til seg selv, men til fattige i Afrika. Et fint uttrykk for norsk humanisme og solidaritet. De av oss som mener at dugnadsånden og det frivillige arbeidet er noe av det aller beste med Norge, må være interessert i å få frem virkeligheten bak CARE Norge og årets TV-aksjon og frigjøre ritualet fra de tabuer som har omgitt det.

«MENS JEG SKRIVER denne teksten ser jeg for meg mødre og fedre som enda en gang leier sine barn gjennom oktoberkalde gater med en bøsse i hånden, på vei for å banke på en dør, ikke for å be om støtte til seg selv, men til fattige i Afrika. Et fint uttrykk for norsk humanisme og solidaritet». Det skriver professor Terje Tvedt. Foto: SCANPIX
«MENS JEG SKRIVER denne teksten ser jeg for meg mødre og fedre som enda en gang leier sine barn gjennom oktoberkalde gater med en bøsse i hånden, på vei for å banke på en dør, ikke for å be om støtte til seg selv, men til fattige i Afrika. Et fint uttrykk for norsk humanisme og solidaritet». Det skriver professor Terje Tvedt. Foto: SCANPIX Vis mer