Tid for mot og kløkt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Etter valget av Ehud Barak til statsminister i Israel 17. mai, så det straks ut som alle hjerter gleder seg: Etter en kald krig mot Benyamin Netanyahu, har president Yassir Arafat fått den motstanderen han ønsket seg av de to, og Barak smigret attpåtil Arafat ved å snakke om «De modiges fred», uttrykket som den palestinske lederen har smidd til sitt våpenmerke. Barak sa med dette: Jeg vil fortsette der Yitzhak Rabin slapp. I USA denne uka var det nesten ikke måte på hvor gode venner president Bill Clinton og Barak rakk å bli. Men så var det nesten heller ikke måte på hvor dårlig Netanyahu hadde gjort forholdet til Israels eneste viktige allierte. Og i Israels naboland, til og med i Syria, ser det ut til, setter araberne de søteste kakene på bordet til ære for Barak.
  • Spørsmålet er imidlertid ikke om denne idyllen kan vare, men om når den vil sprekke. Der Rabin slapp og Barak tar over i forhandlingene med palestinerne, står tornekrattet tettest. Nå kommer spørsmålene om Israels endelige tilbaketrekking fra den okkuperte Vestbredden og de ulovlige jødiske bosettingene der. Nå kommer den harde nøtta Jerusalem, hvor Israel i strid med folkeretten har annektert den østlige delen. Også for Barak er Jerusalem «Israels evige og udelelige hovedstad». Og når skal de to partene våge å drøfte de palestinske flyktningene som ble jagd fra sine hjem da Israel oppsto i 1948 og fremdeles lever i flyktningleirer? I tillegg vil Barak gjøre seg til venns med det tvehodete trollet Syria og Libanon.
  • Snart får vi se om Barak har mot og kløkt som kan måle seg med forbildet Rabin, om han kan skape fred med sine naboer uten å miste støtten i sitt folk. Og det er slett ikke sikkert Israel og USA har sammenfallende syn etter hvert som dette utvikler seg. Kanskje derfor har Barak allerede bedt USA om å slutte å være pådriver og innta en mer tilbaketrukket rolle som tilrettelegger framover.