Tid for oppbrudd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det spesielle årsskiftet vi har lagt bak oss, har gitt anledning til å løfte blikket og se hvilke utfordringer Norge må møte de kommende årene. Globalisering, teknologisprang og nedgang i oljeinntektene er viktige problemstillinger for morgendagens næringspolitikk. Jeg tror tiden er inne for et næringspolitisk oppbrudd, hvor vi staker ut kursen i retning av nyskaping, forskning og omstilling, og tar et oppgjør med holdninger og politikk tilpasset etterkrigstidens sosialdemokratiske industrisamfunn.

Den vanskeligste delen av et slikt oppbrudd er å sørge for at framtidsrettede, men risikofylte tiltak får oppslutning - også om de måtte gå på bekostning av å trygge eksisterende, ikke nødvendigvis framtidsrettede arbeidsplasser. Vi trenger rett og slett et nytt sett med politiske verktøy - i skatte- og avgiftspolitikken, arbeidslivspolitikken, utdanningssektoren og andre områder som påvirker verdiskapingen. Jeg vil i denne kronikken framheve fem områder hvor nye politiske verktøy for å fremme nyskaping er nødvendig.

Det første området er behovet for reformer og forenkling i det offentlige. I offentlig forvaltning har vi tradisjon for å møte nye behov med flere regler, skjemaer og påbud. Fra regjeringens side har vi tatt tak i dette gjennom programmet Et enklere Norge. Her legger vi fornyet kraft i å gjøre statlig forvaltning i Norge enklere - for bedrifter, kommuner og enkeltpersoner. Vi skal ta i bruk alle mulighetene som ny teknologi gir oss og prøve ut nye måter å drive forvaltning på, som «forhåndstesting» av nye lover før de vedtas. Kvaliteten på offentlige tjenester skal bli et konkurransefortrinn for norske bedrifter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter alt å dømme vil måten vi organiserer arbeidslivet på, bli dramatisk endret i årene framover. Et mer fleksibelt arbeidsmarked er en forutsetning for at nytt næringsliv kan vokse fram. Selvsagt vil også det nye arbeidslivet trenge et rammeverk som beskytter enkeltmenneskene, men vi må være åpne for å gjøre nødvendige endringer. Tiden var derfor overmoden for beslutningene Stortinget gjorde rett før jul om å tillate privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft.

Også andre tiltak vil bli nødvendige for å møte et framtidig arbeidsliv hvor mange mennesker er sin egen sjef, hvor grensene mellom jobb og fritid svekkes, og hvor tryggheten kanskje ikke lenger ligger i å ha en fast stilling, men i å ha oppdaterte kunnskaper og ferdigheter som etterspørres av forskjellige «arbeidsgivere». I USA er det allerede flere som jobber på denne måten enn det er industriarbeidere eller offentlig tilsatte. Vi mangler en helhetlig politikk for de nye, kunnskapsbaserte enmannsbedriftene som raskt vokser fram også i vårt land. Jeg vil i tiden framover se spesielt på deres situasjon.

Selv om skattesystemet vårt i hovedsak er bra, må vi hele tiden være åpne for å gjøre tilpasninger slik at det virkelig fungerer i forhold til det næringslivet vi ønsker å ha. Et eksempel er at Regjeringen er innstilt på å fjerne den særnorske investeringsavgiften i den varslede momsreformen. Formuesskatten, som for enkelte bedrifter fører til at det må betales skatt selv om bedriften går med underskudd, vil også nå bli kritisk vurdert.

Dagens skattesystem er heller ikke godt nok i forhold til bedriftenes behov for å holde på kompetente medarbeidere. Derfor vil Regjeringen i løpet av våren foreslå gunstigere regler for beskatning av opsjoner. Opsjoner gjør det mulig for en nyetablert bedrift å gi sine ansatte medeierskap i bedriften. Dermed blir det attraktivt å bygge verdier i egen bedrift. Slik kan små, ferske bedrifter gis muligheten til å beholde dyktige medarbeidere i konkurranse med etablerte arbeidsgivere som har større lønnsevne.

Jeg er imidlertid ikke av dem som tror på skattelette som en vidundermedisin for å få et bedre samfunn. Bare gammeldagse liberalister tror at minst mulig stat gir best mulig næringsliv. I tillegg til at vi ønsker å sikre velferdssamfunnet, gjør offentlig sektor en viktig grunnlagsjobb også for næringslivet. Derfor må lavere beskatning av formue og arbeidsinntekt og fortsatt lav kapitalskatt, kompenseres med en avgiftspolitikk som skattlegger bruk av naturressurser. Det er dette noen av oss har kalt å gå fra rød til grønn beskatning. Det vil uomtvistelig være en fordel for de nye kunnskapsbedriftene.

Kunnskap og kompetanse er næringslivets viktigste kapital framover. Kunnskap har Norge mye av, men vi utnytter den neppe godt nok. Nyskaping forutsetter kreativt samspill mellom utdanningsmiljøer, forskningsmiljøer, bedrifter, kunder og investorer. Moderne industrireisning er å bygge gode innovasjons- og kunnskapsmiljøer. Slike miljøer kan være avgjørende for at viktige bedrifter blir i Norge, og for at flere lokaliserer seg her. Vi kan selvsagt ikke bli gode i alt, men vi skal være best i noe!

Regjeringen har målbevisst bygd ut ordninger som setter kunnskap og kompetanse i omløp. SND samarbeider stadig tettere med forskningsparker og regionale forskningsmiljø. Den samlede norske forskningsinnsatsen skal økes med minst 5 milliarder kroner de neste årene.

I tillegg har vi satset bevisst på å få til såkornfond over hele landet, og må satse mer på det i årene som kommer. Ordningen er viktig for å komme videre med nyskapingsprosjekter som ligger i startgropa, og skape møteplasser mellom ideer og kapital. Man kan gjerne si at såkornfondene er en moderne form for statlig eierskap. Jeg ønsker meg at statlig eierskap i mindre grad skal forbindes med trygt, passivt eierskap i store, veldrevne bedrifter, men heller med eierskap i form av risikokapital til mange nye, bitte små bedrifter drevet av aktive, private eiere.

Norge er midt inne i en verdensomspennende digital revolusjon. Utfordringen i den nye økonomien er ikke bare å skape nye bedrifter, men å utvikle nye forretningsmodeller og nye typer virksomheter. Selv om Norge ligger høyt på alle statistikker over land med avansert IT-bruk blant både folk og bedrifter, er det mange tegn på at dette ikke går så lett. Det skyldes ganske sikkert at omstillingen til elektronisk forretningsdrift ikke først og fremst er en teknologisk utfordring. Det er heller en utfordring for vår evne til nytenkning, til å skape gunstige rammevilkår som gode opsjonsordninger og et fleksibelt arbeidsmarked.

For å lykkes trenger Norge også en infrastruktur i verdensklasse. Regjeringen vil arbeide meget raskt med å følge opp de forslagene vi har fått fra NHO og IKT-næringen om en nasjonal satsing på bredbåndsnett. Det vi trenger, er et samspill mellom offentlige og private aktører bygget på arbeidsdeling og respekt for hverandres roller. Myndighetene skal ikke overta de utbyggingsoppgavene som private, konkurrerende aktører har løst svært godt de siste årene, men heller stimulere markedet og supplere de private der det trengs.

Det som til syvende og sist betyr aller mest for et nasjonalt, næringspolitisk oppbrudd, er et godt klima for nyskaping og ufødte bedrifter. Skal vi få flere til å ta nyskapingens risiko, må vi i første rekke endre holdninger. Mange som har startet og driver en bedrift, føler at de blir møtt med mistro uansett. Går det bra, hviskes det kan hende om at han eller hun kom veldig lett til suksess. Gjør man et ærlig forsøk, men mislykkes, snakker enda flere enda høyere om «hva var det vi sa?». Slik kan vi ikke ha det. Det må være lov både å lykkes og mislykkes.

Regjeringen har mange virkemidler som kan hjelpe ufødte bedrifter fram. Men virkemidlene i seg selv skaper ingen verdier, bedrifter eller arbeidsplasser. Verdier skapes fordi mennesker bruker sine ideer og sin innsatsvilje. Politikere kan lette og legge til rette, men vi må hele tiden være klar over at bedrifter skapes, de vedtas ikke.<