Tid for tøffe damer

Kan Åslaug Haga og Marit Arnstad gjenopplive troen på Annerledeslandet? Nå når verden vakler...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FLERE FORHOLD kan gi Senterpartiet håp om ny framgang når partiet i dag innleder sitt landsmøte på Røros. For det første: Partiet får gjennom Åslaug Haga, som leder, og Marit Arnstad, som parlamentarisk leder, en lederduo som er ny og erfaren på samme tid. De er nye, og i den forstand friske, i rollene som partileder og leder for Senterpartiets stortingsgruppe. Men de er erfarne og respekterte i det politiske miljøet og kjente blant velgerne. Begge har vært statsråder, begge er medievante og begge står for klare standpunkter. Framfor alt er de sterke kvinner i et landskap som er dominert av middelaldrende menn.

HAGA GLED inn i lederrollen straks valgkomiteen hadde lagt fram sin innstilling. Plutselig var hun i alle kanaler. Hennes bakgrunn som diplomat og tidligere statssekretær i UD gir henne autoritet i utenriksspørsmål. Hun uttrykker seg dessuten klarere enn de andre utenrikspolitikerne. Hun lar seg ikke målbinde av Trygve Hegnar i debatt om WTO og landbrukspolitikk. Hun setter sin egen påtroppende nestleder, Lars Peder Brekk, på plass når han sår tvil om partiets standpunkt til gasskraftverk. Og hun får vist fram småbruket og hesten når fjernsynet lager lørdagsreportasje.

Da Odd Roger Enoksen ble leder og Haga nestleder ved Sp-landsmøtet i Tromsø for fire år siden, hvisket en av delegatene meg i øret: «Enoksen blir nok bare en overgangsfigur. Haga kommer. Hun er av god slekt. Jeg kjenner hennes foreldre.» Faren viste seg ved nærmere undersøkelser å være Hans Haga, bondehøvdingen fra 70- og 80-tallet. Min kilde var dessuten sannspådd. Haga kom.

Hennes viktigste støttespiller, Marit Arnstad, er også mer enn klar for sitt nye verv. Som medlem av Stortingets næringskomité har hun lest seg opp på både landbruk og fisk, og har ladet skikkelig opp for en ny EU-debatt. Olje og storkapital kan hun fra sin tid som olje- og energiminister.

DISSE TO TAR NÅ makten i et parti som har vært i en politisk bakevje etter sentrumsregjeringens fall. Skrittet fra den totale skygge til den ettertraktede vippeposisjonen i Stortinget er ikke langt. Den skimtes allerede på enkelte meningsmålinger. Erobringen av Stortingets midtbane forutsetter bare at Ap og SV danner flertall sammen med Senterpartiet, men ikke uten. Dårlige tider for pengeflyttere kan også innebære fordeler for et «jordnært» parti. Krisa i kommuneøkonomien har utviklet seg til et spørsmål som kan sprenge regjeringen. Uansett hvor ettergivende Erna Solberg er, vil regjeringens «styrking» av kommuneøkonomien oppleves som tøykluter i hullene på et morkent skrog. Kombinasjonen klar distriktspolitikk og forsvar for offentlig sektor har utvilsomt appell blant kvinner og menn utenfor de store byene og tettstedene.

FØRST OG FREMST vil en ny EU-debatt gi partiet et løft. Ved stortingsvalget i 1989 fikk Sp en oppslutning på 6,5 prosent. To år seinere, under kommunevalget i 1991, var EU-kampen i full gang. Anne Enger Lahnstein hadde sprengt Syse-regjeringen, blitt partileder og gått til angrep på markedsliberalismen og de fire friheter. Resultat: 11,5 prosent. To år seinere, ved stortingsvalget i 1993, fikk Sp sin beste oppslutning: 16,7 prosent og 32 representanter på Stortinget. Den fremste konkurrenten på nei-sida, SV, sank som en stein på meningsmålingene fram mot valget det samme året etter lefling om samarbeid med ja-partiet Ap. EU-motstandere stolte ikke på SV i EU-spørsmålet og flokket seg i stedet om Sp.

MYE ER ANNERLEDES enn da 17 prosent trodde på «Annerledeslandet». Norge er med i EUs indre marked. Et solid flertall i folket er positive til fullt norsk EU-medlemskap. Kristin Halvorsen har formodentlig lært av Erik Solheims taktiske feilvurderinger og mister neppe halve oppslutningen på oppløpssiden foran stortingsvalget. Krigen mot Irak vil forhåpentlig være avviklet i god tid før stortingsvalgkampen i 2005. Men om de økonomiske konjunkturene igjen skulle være på regjeringens side, og således svikte Senterpartiet, kan markeringen av at det er 100 år siden unionen med Sverige ble oppløst, gi velgerne et nasjonalt kick, akkurat nok til å gi Sp vippeposisjonen i Stortinget.