Tidas ryttere

Omsider er de på vei nordover og mot Alpene, rytterne i Tour de France. Deres ofte vågale ritt gjennom idylliske sørfranske landsbyer avspeiler noen av tidas motsetningsfylte uttrykk; her er erfaring, fart, kraft og teknikk, en særegen estetikk midt i den vakreste natur, men her er også det heslige og uskjønne, som doping og pengeveldets pervertering av idrettens prestasjoner, lek og underholdning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er denne motsetningen som er satt på spissen i Franrike, og derfor angår dopingskandalen i Tour de France ikke bare sykkelsporten, men hele idrettsverdenen. Om vi ser bort fra motorsport og boksing, finns det knapt noen mer kommersielt styrt idrett enn profesjonell sykling. Rytterne representerer firmaer, og i gaterittene øyner vi den kapitalistiske kamp i en rendyrket form.

  • Det er klokkefirmaet Festinas ryttere med den franske helten Richard Virenque i spissen som nå rammes nådeløst av kampens kynisme. Festina ble grunnlagt i Sveits i 1902, men har i dag hovedsete i Barcelona i Spania. Festina, som gir navn til laget, er i realiteten hovedsponsoren, fordi sportsdirektøren, den arresterte Bruno Roussel, driver laget gjennom et annet firma, Prosport, med hjemsted i Andorra. Festina skal allerede ha utbetalt 35 millioner franc til Prosport. Det sier seg selv at Festina-direktøren i Spania er oppbrakt over å få firmanavnet så ettertrykkelig knyttet til doping, politietterforskning og arrestasjoner. Vi får håpe at avhørene av både ryttere og lagledelse gir oss fullt innsyn i hva som har skjedd, fordi mye tyder på at vi står overfor organisert medisinsk og økonomisk kriminalitet. I denne saken er det ikke bare snakk om en enkelt rytter som har dopet seg for å vinne, men leger, massører og direktører som har tilskyndet og drevet virksomheten.
  • Det er avgjørende viktig at det blir rensket skikkelig opp i de usunne tilstandene innenfor proffsyklingen. Nettopp fordi denne idrettsgrenen har vært blant de ledende i den kommersielle utviklingen, vil det være av stor betydning at det blir reagert kraftig fra både myndigheter og idretten selv. Om man ikke klarer å rydde opp i sykkelsporten, har vi bare fått en forsmak på hva som kommer også innenfor andre idrettsgrener. Derfor er det positivt at Festina-laget ble utestengt fra Tour de France. Det svir. Og det er et godt tegn at rytterne selv engasjerer seg og demonstrerer. De vil ikke være kveg, som de sier, de vil ta idretten tilbake og gi den det positive innholdet som den har i fullt monn.
  • Sykkelsporten er fascinerende og Tour de France en begivenhet det burde være alle forunt å oppleve en gang. For franskmenn er den et årlig ritual, en storslagen fest, som femmila i Holmenkollen er det for oss. En dansk kultursosiolog tok i en artikkel nylig i bruk Émile Durkheims (1858- 1917) sosiologi og det han kalte den organiske solidaritet for å skildre fellesskapets oppbygging i sykkellagene, og i de fellesskap som oppstår på tvers av lagene; sprinterne, for eksempel, skal gjøre jobben sin i rittets første og siste del, det vil si vinne etapper for laget sitt, men i fjellene har de ingen mulighet, og for ikke å forsvinne ut av rittet, finner de sammen på tvers av lagene i «auto-bussen», en slags oppsamlingsgruppe som blir sekundert mot tidsfristen de må klare for å være med i rittet videre. Likeledes er det imponerende å se hvordan hjelperytterne ofrer seg for kapteinene, det være seg i håpløse utbrudd, eller som vannbærere i feltet. Og hjelperytterne er toppsyklister, de har som alle i Tour de France vært enere på amatørnivå.
  • Nettopp samhandlingen i lagene og de taktiske overlegningene underveis er det mest fascinerende ved sykkelsporten, ved siden av kraften i bakkene, dristigheten i utforkjøringene og teknikken på slettene. Sykling er på alle måter en stor sport. Derfor er det en idrettstragedie, det som skjer med rytterne i Tour de France.